sliul

Sliul til venstre og ristesule som ble brukt til å håndtere halmen. Sliulen er fra Trøndelag og har spor for rem på handvolen og hull gjennom dettvolen.
Sliul og ristesule.
Sliul (flyel) fra Hægebostad i Vest-Agder. Den har spor for tauet på både handvol og dettvol.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Tust (sliul) fra Gaular i Sogn og Fjordane. Her går det en vidje gjennom hull i handvol og dettvol.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
To menn tresker med sliul på Hadeland Folkemuseum.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

En sliul er et eldgammelt håndredskap som ble brukt til å treske korn med.

Faktaboks

Etymologi
av ‘å slå’
Også kjent som
sliel, slegel, sluggu, slue (Østlandet, Trøndelag)
slire (Hedmark)
tust (Vestlandet, Sørlandet, Hallingdal, Gudbrandsdal)
flygjel, fløgel (Telemark, Sørlandet)

Sliulen består av to deler, et forholdsvis langt håndtak som blir kalt handvolen, og en kortere stokk, kalt dettvolen eller slagvolen. De to delene var forbundet med hverandre ved hjelp av vidjer, lærremmer eller åleskinn med mer. Forbindelsen fra dettvolen gikk rundt et spor ytterst på handvolen, slik at dettvolen kunne rotere. Vanligvis gikk festet gjennom et hull i dettvolen, men noen steder var det spor ytterst på dettvolen også. En tredje variant var at det var boret hull i begge de to delene.

I Nord-Norge var dettvolen mindre enn det som var tilfellet lenger sør. Her var det vanligvis kvinnene som tok seg av treskingen.

Historikk

Sliulen var det dominerende treskeredskapet helt frem til treskeverk drevet av hestevandring, lokomobil (dampmaskin) eller håndkraft (for piggmaskinens del) begynte å gjøre seg gjeldende i andre halvpart av 1800-tallet.

Hvor lenge sliulen har vært i bruk i Norge, er ikke så godt å si, men den går langt tilbake i middelalderen og har endret seg lite over tid. Betegnelsen på norrønt er þúst, men etter reformasjonen (1536) brukes benevnelsen tust først og fremst på Vestlandet. Vanligst er avledninger av verbet slå, som slegel, sliul og sluggu. Sør i landet brukes ord som flygjel, fløyel og lignende, som er beslektet med tysk Flegel.

Bruken

Treskingen foregikk vanligvis på en låve med tett gulv. Bandene lagt i en ring eller i to rekker med aksene mot hverandre. Det som ble lagt frem, ble mange steder kalt en berje. Man tresket ofte to og to sammen. Det gjaldt å få dettvolen til å falle flatt ned på kornbandene. De taktfaste slagene fra låven lød ofte tidlig om morgenen, men det kunne også bli tresket på kveldstid i eldslys. Det var mest effektivt å treske når det var kaldt.

Når man hadde tresket gjennom hele ringen, ble båndene snudd for å treskes på andre siden. Bendilene måtte også løses opp og treskes. Deretter ble halmen fjernet med en ristesule (tregaffel) eller en rive. For å fjerne siste rest av agner og halmstrå fra kornet, fikk det som lå igjen (kalt dråsen eller lignende) nok en omgang med sliulen. Det ble kalt å tine kornet. Det som da lå igjen på låvegulvet, var klart til rensing. I eldre tid ble det i den forbindelse brukt teknikker som drøfting, sålding og kasting.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bergsåker, Jon (1978). Tust og tresking. Ei etterrøking kring før-maskinelle korntreskings- og kornreinsingsmåtar i Norge. Stavanger.
  • Hovdhaugen, Einar (1993). Frå det gamle arbeidslivet. Ringebu Historielag.
  • Granlund, John og Ropeid, Andreas 1982), Trösk. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder 19, Viborg.
  • Visted, Kristofer og Stigum, Hilmar (1971). Vår gamle bondekultur I. J.W. Cappelens Forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg