tittel - rangsbetegnelse

Betegnelse som tillegges en person for å angi hans særlige rang og verdighet, f.eks. ulike akademiske grader (se candidatus, doktorgrad, magistergrad); også brukt om stillingsbetegnelser (direktør, professor, byråsjef o.l.) innenfor en bedrift, institusjon eller organisasjon.

Faktaboks

Etymologi
av latin ‘innskrift, påskrift’

I Danmark-Norge var det under eneveldet alminnelig å la personer «kjøpe» en rådstittel (kanselliråd, justisråd o.l.) uten at det til denne var knyttet noe embete eller noen funksjon ved hoff eller embetsverk. Innehavere av slike titler «kom i rangen», og medlemmer av de tre øverste rangklasser ble oppfattet som adelige (rangadel). I Norge opphørte slik bruk av tittelvesenet i det vesentlige etter 1814, idet Grunnlovens § 23 forbyr Kongen å meddele annen rang og tittel enn den ethvert embete medfører. Embets- og yrkestitler er imidlertid mer brukt i tiltale og omtale i Norden, særlig i Sverige, enn f.eks. i Storbritannia, Frankrike eller USA. Om statens embetsmenn bestemmer den nevnte grunnlovsparagraf at de, etter å være avskjediget i nåde, beholder sine embeters tittel og rang; dette gjelder imidlertid ikke statsrådets medlemmer.

Også om rang som mester i en sportsgren (tittelforsvarer, tittelkamp).

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg