Teatro Carlo Felice, Genova

Lars Mæhlum. fri

Aldo Rossi, italiensk arkitekt. Som forfatter, lærer og utøvende arkitekt hadde Rossi avgjørende innflytelse på nye teoridannelser om byutvikling og by-bygging i andre halvdel av 1900-tallet.

Rossi regnes som neorasjonalismens (se postmodernisme - arkitektur) fremste teoretiker. Han fremmet bruken av arketyper og et begrenset utvalg av bygningstyper, samtidig som han var opptatt av bygningens sammenheng og den kontekst den inngår i. Rossis tilnærming til arkitektur og formgivning representer en nytolkning av klassisismen, hvor kjente klassiske elementer og bygningstyper ble brukt som arketyper, gjenkjennbare historiske elementer, men ofte i en ny og  mer forenklet form. 

I tillegg til hans bidrag innenfor den byggede arkitektur, er han kjent for sine skrifter, mange tegninger og malerier, samt design for møbler og andre gjenstander. Rossi regnes som den viktigste italienske arkitekten i sin tid. Han døde i en bilulykke i Milano i 1997.

Rossi begynte å studere ved fakultetet for arkitektur ved Politecnico di Milano i 1949, og ble uteksaminert i 1959. Parallelt med dette startet han et ni-årig samarbeid med det italienske arkitekturmagasinet Casabella-continuità i 1955. I 1959 åpnet han et arkitektkontor i Milano. I 1963 begynte han å undervise på en skole i Arezzo som assistent til Ludovico Quaroni. Etter dette tok han over Carlo Aymonino sin stilling ved det tekniske universitetet i Venezia, Istituto Universitario di Architettura di Venezia (IUAV), før han fikk et professorat i sin hjemby, ved Politecnico di Milano i 1965.

I 1966 publiserte Rossi sin epokegjørende bok L'architettura della città (The Architecture of the City), som raskt etablerte ham som en ledende internasjonale arkitekturteoretiker. I teksten hevdet han at arkitekturen i løpet av historien har utviklet visse former og ideer som fungerer som standardtyper i det kollektive minnet. Disse var bygnings- og arketyper, som opptrer utenfor stil og trender. 

For Rossi er den moderne byen et produkt av disse arkitektoniske konstantene, bygnings- og arketypene. Fremfor å forstyrre/bryte det mønsteret de danner med ny sjokkerende og individualistisk arkitektur, mener Rossi at arkitekter må respektere byens iboende sammenheng og dens arkitektoniske logikk. Han argumenterte derfor for en bruk av få bygningstyper formgitt med kjente arketyper.

Dette arkitektursynet betegnes som neorasjonalisme, fordi det tar opp og fornyer ideene til de italienske rasjonalistiske arkitektene fra 1920-tallet og 30-tallet. De hevdet også at arkitektur består av et begrenset utvalg av bygningstyper. Rossi har også blitt betegnet som postmodernist fordi han avviste deler av modernisme og fremmet bruken av og kvaliteten ved historisk arkitektur og stiler. 

Rossis ideer var komplekse og krevende. Gjennom hele 1960 og 70-tallet brukte han det meste av sine ressurser på sitt virke som teoretiker og lærer, mer enn praktiserende arkitekt. Han ble svært innflytelsesrik, ikke minst fordi han store deler av 1970 og begynnelsen av 1980-tallet underviste i USA, ved Cooper Union New York City og Cornell University i Ithaca, New York. I tillegg reiste og underviste han i Østen og Sør-Amerika.

Blant Rossis første verk som ble realisert var hans konkurransevinnende design, med Gianni Braghieri, for Kirkegården San Cataldo (1971-1984) i Modena, Italia. Rossis design for helligdommen av kirkegården, er en tung kube som står på firkantede søyler med rå kvadratiske vinduer skåret ut i symmetriske lag. Her er kun arkitekturens essens tilbake og alt annet er strippet bort. 

Bygget kan minne om den klassiske greske og romerske arkitekturen, men den mangler helt ornamentering og får et så tungt og usentimentalt preg at innflytelsen fra samtiden blir svært fremtredende.  Bygget reflekterer også uttrykk og elementer ved konstruksjonen til flere lokale fabrikker i området, og skriver seg således også inn i en større kontekst/sammenheng.

Rossis boligprosjekt Gallaratese fra 1969-1973 i Milano er en enorm betongkonstruksjon bygget for å huse 2400 personer. Formgivningen minner om kirkegården, med enkle arketypiske former og repeterende elementer i fasaden. Strukturens ensartethet og tidløshet gjør at den tilpasses den urbane sammenheng fremfor å avvike fra den.

Rossi fikk internasjonal oppmerksomhet på Veneziabiennalen i 1979 da han designet Teatro del Mondo, et flytende teater. Dette var en trestruktur, med et åttekantet tårn, som tok opp igjen den venetianske tradisjonen med flytende teatre. Rossi mente selv at teateret felte seg/tappet seg inn i det kollektive arkitektoniske minnet i byen.

På 1980 og 90-tallet fortsatte Rossi sin søken etter en tidløs arkitektur i realiseringen av prosjekter som Hotel il Palazzo (1987-1994) i Fukuoka, Japan, og Bonnefanten Museum (1995) i Maastricht, Nederland. Over tid ble hans arkitektoniske skisser og tegninger anerkjent som arbeider i seg selv og ble vist i store museer over hele verden. 

I tillegg til å være arkitekt og skribent, jobbet han som en industriell designer. Han har laget flere ikoniske arbeider for Alessi, blant annet som espressomaskinen Le Cupola, som omdefinerte bruksgjenstanden til et møbel.

Aldo Rossi har fått flere utmerkelser, premier og priser. I 1990 fikk Rossi som første italiener Pritzker-prisen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.