peileskive

Ved å dreie peileskiven med dioptersikte kan man måle vinkler til merker som benyttes i navigasjon.
Peiling med mekanisk peileskive
Lisens: CC BY SA 3.0
Med peileskiver montert over en "slave" fra gyrokompasset vil man kunne ta rettvisende peilinger direkte.
Peileskive på gyrorepeater
Lisens: CC BY SA 3.0
Peileinnretningen kan dras ned og peilingene kan overføres direkte til elektroniske kartsystemer.
Pelorus på marinefartøy
Lisens: CC BY SA 3.0
Med OBD peiles objekter i et optisk sikte og ved å trykke på en knapp kan peilinger overføres til elektroniske kartsystem.
OBD
Lisens: CC BY SA 3.0
Enkel mekanisk peileskive montert i vindu på skipsbro. Til høyre en modell av peileskive slik man antar norrøne sjøfarere benyttet.
Enkle peileskiver, før og nå
Lisens: CC BY SA 3.0

Peileskive er et instrument som benyttes på skip for å måle horisontale vinkler og peilinger som kan benyttes for å bestemme skipets posisjon eller avdekke fare for sammenstøt med andre fartøy. En vanlig peileskive vil være opphengt i en slingrebøyle (gimbal) og ha en dreibar, gradinndelt skive der peilingen avleses i grader fra 0° til 360°.

Den Internasjonale Maritime Organisasjonen (IMO) stiller krav om at skip skal ha peileskive. Det finnes forskjellige typer peileskiver:

  • Tradisjonell mekanisk peileskive (kurskorrektor)
  • Kompassmontert peileskive/asimutspeil
  • Elektronisk peileskive (Pelorus/OBD)

Tradisjonell mekanisk peileskive

En tradisjonell mekanisk peileskive består av en gradinndelt skive hvor det er anbrakt et dioptersikte som gjør det mulig å avlese peilinger til gitte punkt det siktes mot. Siktelinjen (peilingen) vil da kunne leses av på gradskiven. Dette vil normalt gi en relativ peiling i forhold til skipets baug. På enkelte peileskiver vil man ha en dreibar ring som kan innstilles i forhold til kurs i øyeblikket, og følgelig vil man da kunne lese av en nord-orientert (rettvisende) geografisk peiling.

I tidligere tider benyttet man ofte peileskiver som et passivt kompass. Man justerte da inn kursen som skulle holdes i forhold til gitte peilinger og styrte dermed skipet ut fra jevnlige kontroller på peileskiven. Peileskiver brukt på denne måten ble gjerne kalt for en kurskorrektor. Innretningene kunne ha navn gitt av konstruktørene, eksempelvis: Willes, Ainsley, Thomson, Wilson og Gillie. Slike mekaniske peileskiver vil normalt være anbrakt i en brakett på en brovinge eller annet egnet sted på broa. Det er krav til at alle skip skal ha en slik innretning for å kunne ta peilinger.

Kompassmontert peileskive/asimutspeil

De fleste moderne skip vil ha en peileinnretning som er montert på et slavedisplay (repeater) fra gyrokompasset. Dette kalles ofte en peilerepeater. Denne type peileskive består av en skive eller ring som er monter over selve slavekompasset. På det dreibare dioptersiktet vil det være en prisme som gjør det mulig for observatøren å lese av peilingen direkte på kompasset. Forutsetter man at gyrokompasset er feilfritt vil dette gi en rettvisende peiling. Ved hjelp av spesielle prismer vil peiling til himmellegemer som står høyt over horisonten også kunne avleses.

Elektroniske peileskiver

På enkelte fartøy, eksempelvis marinefartøy, vil det kunne være montert elektroniske peileinnretninger. Disse vil alltid ha informasjon fra et gyrokompass, og dermed gi rettvisende peilinger. Enheten vil være basert på et dreibart optisk sikte som kan minne om et kikkertsikte på et gevær. Slike innretninger kalles gjerne pelorus eller Optical Bearing Device (OBD). Et viktig fortrinn med OBD er at peilingene kan overføres direkte til et elektronisk kartsystem (ECDIS), og dermed fungere som backup/kontroll av satellittnavigasjon (GNSS).

Historikk

Forskjellige former for peileskiver er kjent blant annet fra norrøne sjøfarere og de gamle polynesierne. Disse peileskivene var orientert i forhold til Sola og forskjellige stjerner. Ved å kjenne retningen til himmellegemer, enten i oppgang, nedgang eller på sitt høyeste (kulminasjon) kunne man benytte peileskiven som et kompass – ikke ulikt det som er beskrevet over som kurskorrektor. For de norrøne sjøfarerne var det Sola og Polstjerna (Polaris) som var viktigst, og på vikingenes «solskuggafjøl» var det også mulig å måle breddegraden.

Det er dokumentert at arabiske og polynesiske sjøfarere som navigerte nærmere ekvator kunne utnytte det at peilinger til stjerner i oppgang og nedgang er omtrentlig like hele året. De kunne dermed ha inndelinger på peileskiven basert på en serie med stjerner. Araberne delte inn sin peileskive i 32 like store deler (senere «streker») gitt av opp- og nedgang til 15 forskjellige stjerner i tillegg til nord- og sør-referanse der himmellegemene vil kulminere. Inndelingene på peileskiven førte til at man senere benyttet samme inndeling på kompassrosen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjerstad, Norvald (2019). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.
  • Kjerstad, Norvald (2016). Navigasjon. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg