Man benytter tre systemer for navngiving av oksosyrer:
A) Den vanligste syren får endelsen syre føyd til det syredannende grunnstoffets navn, for eksempel klorsyre, HClO3. Den syren som så inneholder ett oksygenatom mindre, får endelsen syrling, for eksempel klorsyrling, HClO2. Den som har to oksygenatomer mindre, får forstavelsen under- eller hypo-, for eksempel underklorsyrling, HClO. Dersom det eksisterer en syre med ett oksygenatom mer enn den vanligste syren, får denne forstavelsen per- eller perokso-, for eksempel perklorsyre, HClO4, og peroksosvovelsyre, H2SO5. Peroksosyrer inneholder en peroksogruppe –O–O–.
B) Valens (oftest lik oksidasjonstall) angis for det syredannende grunnstoffet. De nevnte klorsyrene som er angitt da, betegnes klor(V)syre, klor(III)syre, klor(I)syre og klor(VII)syre.
C) Syren som inneholder de fleste OH-grupper, betegnes med forstavelsen orto, for eksempel ortofosforsyre, H3PO4 = OP(OH)3. Ved oppvarming avgir to molekyler ortosyre ett molekyl vann og går over i en vannfattigere pyrosyre, for eksempel H4P2O7. Ved avspaltning av enda ett molekyl vann dannes metasyren, for eksempel HPO3.
Av disse systemene for navnsetting er A og C noe foreldet, men ennå i bruk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.