kollektive goder – Store norske leksikon

Kollektive goder er innen samfunnsøkonomi de godene som har følgende to egenskaper:

Faktaboks

Også kjent som: felles goder, fellesgode

Ikke-eksklusivitet, det vil si at ingen kan stenges ute fra konsum av godet.
Ikke-rivalisering, det vil si at en persons konsum av godet ikke forringer en annen persons konsum av det samme godet.

Gatelys er et eksempel på et kollektivt gode. Det er ikke-eksklusivt i den forstand at folk ikke kan stenges ute fra å gjøre seg nytte av gatelyset, og det er ikke-rivaliserende, siden det at én person benytter seg av gatelyset ikke fører til at det blir mindre lys igjen til andre.

Noen andre eksempler på kollektive goder er militært forsvar, politi som sørger for lov og orden, radiosignaler og fyrtårn.

I praksis er det vanskelig å finne rene kollektive goder. For eksempel er en offentlig park et kollektivt gode dersom det er få folk i parken, men dersom det er så mange mennesker i parken at det begynner å bli «kamp om plassene», er det et element av rivalisering. Da er ikke parken lenger et rent kollektivt gode.

Kollektive goder kalles også fellesgoder eller offentlige goder. Det siste er imidlertid noe misvisende, siden kollektive goder ikke nødvendigvis må leveres av myndighetene. Denne unøyaktigheten kan skyldes en feiloversettelse av det engelske begrepet public good, hvor ordet public bør oversettes til offentligheten/fellesskapet, ikke offentlige myndigheter.

En kan skille mellom ekskluderbare og ikke-ekskluderbare kollektive goder. Kollektive goder er ekskluderbare om det er mulig å innføre betaling for dem eller regulere hvem som skal få tilgang til dem. En offentlig park, et offentlig kunstmuseum eller undervisning på universitetet er eksempler på ekskluderbare kollektive goder, dersom det er mulig å ta inngangspenger på kunstmuseet eller i parken eller en kan gjøre undervisning på universitetet gratis kun for EØS-borgere. Gatebelysning eller en fyrlykter er eksempler på ikke-ekskluderbare kollektive goder. Det er ikke mulig (og potensielt farlig) å skru av gatelyset for bilister som ikke har betalt veiavgift eller skru av fyrlykter for cruiseskip som ikke har betalt anløpsavgift.

Offentlig ansvar

Siden kollektive goder ikke kan stykkes opp og deles ut til enkeltpersoner, vil ikke private aktører i en markedsøkonomi finne det lønnsomt å produsere slike goder. Grunnen er at det er vanskelig å ta betaling for konsum av godet.

Det er derfor i all hovedsak myndighetene som står for produksjonen av kollektive goder. Det finnes imidlertid eksempler på kollektive goder som er produsert i privat sektor. Et vakkert hus med en vakker hage omkring er et kollektivt gode fordi alle fritt kan nyte synet av det. Man kan si at det har positive eksterne virkninger.

Det er en del av det offentliges oppgave å sørge for kollektive goder. Et av hovedproblemene er å bestemme hvor mye som skal produseres av godet fordi en ikke kjenner folks sanne betalingsvillighet for godet. og det er vanskelig å kartlegge betalingsvilligheten.

Siden det ikke finnes noen markedspris for godet, kan en forsøke å kartlegge betalingsvilligheten ved spørreundersøkelser, men av strategiske årsaker kan folk enten overdrive sin betalingsvillighet eller oppgi altfor lav betalingsvillighet (gratispassasjerproblemet).

I praksis blir vanligvis produksjonen av kollektive goder bestemt gjennom en kombinasjon av samfunnsøkonomiske analyser og politiske beslutningsprosesser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Mikroøkonomi

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt