minoritetsstress

Artikkelstart

Minoritetsstress er et perspektiv innen psykologisk og samfunnsvitenskapelig forskning på minoriteter og marginaliserte grupper. Teorien om minoritetsstress forklarer den økte andelen psykiske lidelser (særlig angst, depresjon, rusmiddelavhengighet, selvmord og spiseforstyrrelser) og fysiologiske tilstander som høyt blodtrykk og kardiovaskulære sykdommer blant minoritetsgrupper sammenlignet med majoritetsbefolkningen som en konsekvens av stigma, diskriminering og andre forhold knyttet til det å leve i et fiendtlig sosialt miljø.

Stress er et psykologisk og medisinsk begrep som viser til et bredt spekter av psykologiske og fysiologiske belastninger (ofte kalt for stressorer) som over tid tærer på individer som utsettes for det og fører til økt årvåkenhet og utvikling av psykiske symptomer. Innen minoritetsstressmodellen opererer man med tre teser om hvordan stigma og diskriminering påvirker minoritetspersoners levekår og psykiske helse:

  • Eksterne og objektive stressorer, slik som mangel på rettslig og institusjonell støtte (for eksempel fravær av diskrimineringsvern eller likestilling), utgjør en belastning i minoritetspersoners liv og fører til nedsatt livskvalitet
  • Over tid fører slike former for stigma til forventninger om å bli diskriminert blant individer som tilhører en utsatt minoritet, etterfulgt av økt årvåkenhet og frykt i møte med omverden
  • Etter hvert vil medlemmer av utsatte minoriteter internalisere negative holdninger om sin minoritetsgruppe, og se seg selv i et dårligere lys som følge av å leve i et fiendtlig sosialt miljø

Til sammen utgjør disse tre tesene den empirisk testbare hypotesen om at stigma og diskriminering fører til økt forekomst av psykiske lidelser blant medlemmer av minoritetsgrupper.

Minoritetsstressmodellen bygger på sosialpsykologisk og sosiologisk teori om at selvet, altså opplevelsen av å være en handlende aktør, henger sammen med at personen tilhører ulike sosiale grupper og utvikler en identitet. En persons selvbilde og selvtillit påvirkes av hvordan gruppene hen tilhører vurderes av storsamfunnet. Ifølge teorien om minoritetsstress fører derfor stigma mot en minoritetsgruppe, for eksempel lhbt-personer, til at gruppemedlemmer vurderer seg selv og sin egen verdi lavere. Dette manifesterer seg for noen gruppemedlemmer i form av ulike former for psykisk lidelse.

Graden av minoritetsstress i befolkningen, og hvilke minoritetsgrupper som er rammet av dette, vil variere over tid og være forskjellig fra samfunn til samfunn. Hvis et fiendtlig miljø med grobunn for diskriminering og stigma blir endret og negative holdninger overfor minoriteter forsvinner, er det grunn til å tro at graden av minoritetsstress går ned som en følge av en slik utvikling. Hvis derimot en minoritetsgruppe over tid blir utsatt for økt diskriminering og negativ omtale i offentligheten, slik mange muslimer i den vestlige verden har rapportert i kjølvannet av terrorangrepene i USA 11. september 2001, er det grunn til å tro at dette kan føre til økt minoritetsstress. I et folkehelseperspektiv er det derfor et mål å endre fiendtlige holdninger overfor minoriteter, slik at levekårene blir bedre. Minoritetsstress kan på denne måten være et mål på om en slik utvikling lykkes. Levekårsundersøkelser blant lhbt-befolkningen indikerer at minoritetsstress fortsatt kan være et aktuelt fenomen i Norge.

Bakgrunn og utvikling

Den kanskje fremste styrken til teorien om minoritetsstress er at den egner seg som analytisk rammeverk for empirisk forskning; hypotesen om minoritetsstress lar seg teste og har blitt grundig studert i sammenheng med ulike minoritetsgrupper. Historisk har minoritetsstress som akademisk perspektiv og praksis vokst frem blant sosialt engasjerte akademikere med tilhørighet i ulike sosialt marginaliserte grupper, for eksempel lhbt-bevegelsen.

Fordelen med teorien om minoritetsstress er at den analyserer overopphoping av psykiske vansker blant minoriteter som en konsekvens av stigma og diskriminering, og ikke som en iboende kvalitet hos minoritetspersoner. Den New York-baserte sosialpsykologen Ilan H. Meyer er en av de mest innflytelsesrike forskerne på minoritetsstress. Meyer brukte perspektivet til å studere hvordan psykososiale vansker blant lhbt-personer i USA hang sammen med stigma i kjølvannet av aids-epidemien på 1980- og 1990-tallet. Perspektivet om minoritetsstress, og da særlig antagelsen om at minoritetsmedlemmer internaliserer samfunnets negative vurdering av ens sosiale gruppe, har vekket stor gjenklang i mange sosiale bevegelser som jobber for bedre levekår. Helseutvalget for homofile er et eksempel på en norsk aktør som har brukt minoritetsstress som perspektiv i sitt politiske arbeid.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg