vindharpe

Vindharpe, eolsharpe, er et gammelt strengeinstrument hvor det er vinden som framkaller lyden. Vanligvis har vindharpa en åpen, rektangulær resonanskasse med lydhull og 5–12 senestrenger av samme lengde og tonehøyde, men med forskjellig tykkelse og spenn. Når vinden setter strengene i svingninger kommer overtonene fram, og klangsammensetningen vil variere med vindstyrken.

Faktaboks

Også kjent som
eolsharpe

Historikk

Prinsippet for vindharpa var kjent både i det gamle Kina, India og i Europa under middelalderen. Utover på 1700-tallet spredte vindharpa seg videre rundt i Europa, hvor den etter hvert ble spesielt populær i hagene rundt store godseiendommer og lystgårder. Her ble vindharpa som regel plassert oppe i større trær for å kunne fange opp vinden og dermed skape såkalt «naturlig» musikk. Det samme skjedde med eolsklokkene av glass.

Inspirasjonskilde

I romantikken var instrumentet utbredt over hele Europa og inspirerte flere diktere, blant andre Samuel Taylor Coleridge, som allerede i 1795 skrev diktet «The Eolian Harp». Navnet eolsharpe er hentet fra den greske vindguden Aiolos, som blant annet opptrer i Homers episke dikt Odysseen.

Vindharpa har inspirert en rekke komponister. Frédéric Chopins «Etyde nr. 1 i A-dur» blir gjerne omtalt som «Vindharpa», amerikaneren Henry Cowell komponerte i 1923 verket «Aeolian Harp», hvor han utforsket nye og uvanlige spilleteknikker på pianoet, og Harald Sæverud har komponert to klaverstykker med titlene «Vindharpe-Slåtten» og «Vindharpe II». Jazzmusikeren Jan Garbarek benyttet ei vindharpe på albumet «Dis» fra 1976.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg