lek (i barnehagen)

Fröbel beskrev lek som typisk for menneskelivet i sin helhet. Lek ble ikke avgrenset til barn, og ble ansett som den mest oppløftende av alle barndommens aktiviteter. Hans forestilling om omsorg for leken var knyttet til at leken kunne bidra til dannelsen og oppdragelsen av barn. Barn kunne under den riktige lekpleie (Spielpflege) ane livet og naturens sammenheng.

Fröbel beskrev leken som det fundamentale i barndommen, og som barnehagens vei til danning. Denne veien kunne ikke erstattes av skolens undervisning som var av annen art.

I leiken skulle pedagogikken være etterfølgende og barna alltid aktive, blant annet gjennom undersøkende og fantasifull skapende lek. Den etterfølgende lærer skulle ikke hindre Guds og naturens virksomhet. Barns frihet skulle ivaretas.

Fröbel så for seg at en rekke lekegaver kunne bidra til et lekent samspill mellom barn og voksne. Det lekne samspillet skulle bidra til at barn gjorde seg grunnleggende livserfaringer. Lekegavene var utviklet på bakgrunn av Fröbels observasjoner av hva barn selv fant det for godt å leke med, som for eksempel naturmaterialer. Lekegavene kunne være en ullball, en kule, en sylinder og en kube i tre, ulike treklosser med mer.

Fröbel og en rekke andre filosofer og forskere har fremhevet de positive sidene ved barns lek i barnehagen med tanke på utvikling og læring. Det kan ha bidratt til at man overser andre sider ved leken.

Andre perspektiver på leken eksistert parallelt med det positive synet på lek. Charles Fourier (1772–1837) forslo at leken hos barn er mindre oppløftende og mer destruktiv og ødeleggende. Han mente at barn som leker kan glemme regler og normer for hva som er god oppførsel. I slike øyeblikk kan leken oppfattes som noe som forstyrrer, selv om barn bare har søkt å ha det morsomt og underholde seg selv.

Hvordan vi forstår lek er ofte betinget av konteksten der vurderingen gjøres. Forståelsen av lek sies å være fenomenologisk i den forstand at det bare er den som leker som kan si at det den holder på med er lek eller ikke. Barn og voksne kategoriserer ikke alltid lek på samme måte. En og samme lek kan oppleves som uttrykk for glede og engasjement av en person og som forstyrrende av en annen.

Forskningen på lek kan deles inn i pedagogisk forskning på lek og mer allmenn lekforskning. Den pedagogiske forskningen har handlet om å vise hvordan leken kan være nyttig i pedagogisk arbeid med barn, som bidrag til barns læring, utvikling og danning.

Den mer allmenne lekforskningen fra historisk til etologisk forskning stiller kritiske spørsmål ved at leken skal kunne gi noen bestemte utbytter i barns læring og utvikling. Denne forskningen er i større grad opptatt av det som kalles egenverdi ved leken. Den tar blant annet høyde for at barn og voksne ikke oppfatter lek på samme måte, og at barn er mest opptatt av spenningen og moro i leken.

I 2013 uttrykte FN en bekymring for barns spontane lek og fremhevet lekens verdi som noe som gir barn velvære og glede.

Lek i rammeplan for barnehage

Den første rammeplanen for barnehager i Norge som kom i 1995 var tydelig på barneperspektiv når det gjaldt lek. Rammeplanen ga klart uttrykk for at leken ikke kunne anvendes som et middel for å nå bestemte mål. I dagens rammeplan for barnehagen er det en mer tvetydig stillingtaken til barns lek der både egenverdien og nytteverdien kommer til uttrykk.

• barndom
• barnehage
• barnehagepedagogikk
• lek

• Burghardt, Gordon: Defining and recognizing play. I: Pellegrini A.D. (red), The Oxford Handbook of The development of play (s. 9–18). 2015.
• Frøbel, Friderich: Education of man. (1826). 2005.
• Johansson, Jan-Erik: Barnehagens opprinnelse og styring. 2020.
• Sundsdal, Einar & Øksnes, Maria: The value of play in education. 2020.
• Sundsdal, Einar & Øksnes, Maria: Å være et ugagns menneske! Barnehagefolk.no 2022.
• Sutton-Smith, Brian: The Ambiguity of Play. 1997.