Korsangene under Dionysos-feiringen dannet grunnlaget for det greske drama, som opprinnelig bestod av en dialog mellom korføreren og koret. Som kontrast til korgruppen innførte Thespis (500-tallet f.Kr.) én skuespiller, Aiskhylos og Sofokles (400-tallet) henholdsvis to og tre. Disse hovedpersonene uttrykte nå den egentlige handling, som koret fulgte med religiøse eller moralske kommentarer. I tragediene brukte Aiskhylos et kor på 12, Sofokles et kor på 24 personer; de representerte oftest en gruppe sindige menn og kvinner fra byen. Koret i komedien (24 personer) opptrådte gjerne i symbolsk forkledning som fugler, dyr eller skyer. Etter hvert avtok korets betydning; Evripides anvendte det særlig for å skape rent lyriske islett.

I teaterhistorien etter antikken er koret gjennom sang og dans særlig blitt benyttet i opera, operette, musikal og revy. Noen klassisistiske dramatikere har gjeninnført det i spesielle verker: Jean Racine i Athalie, Friedrich von Schiller i Die Braut von Messina. Lignende forsøk har også vært gjort av moderne diktere, f.eks. Eugene O'Neill i Sorgen kler Elektra, T. S. Eliot i Mord i katedralen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.