innu

Innu er en fellesbetegnelse på en algonkin-talende urfolksgruppe på Labrador-halvøya i Canada. Gruppa, som også kalles montagnais-naskapi, omfatter montagnais i de skogkledde fjellområdene i sør og naskapi i det subarktiske nord. Selv om alle annerkjenner fellesbetegnelsen innu, er det enkelte som foretrekker å identifisere seg med en av de to undergruppene. I 2016 var det nær 28 000 som identifiserte seg som innu/montagnais, mens litt flere enn 1 000 identifiserte seg som naskapi.

Faktaboks

etymologi:

Fra innu-språket, «folk»

også kjent som:

montagnais-naskapi

Livsform og bosetting

Innu var tradisjonelt et nomadisk folk som levde av fiske og som jegere og sankere. I de nordlige og vestlige områdene var caribou det viktigste byttet, mens elg var viktigst i syd. I tillegg jaktet de en rekke andre arter, som hare, bever, bjørn, laks og sel. I tillegg til å jakte for eget forbruk, lagde de håndverksprodukter av skinnfeller, bein og gevirer som de brukte til handel med andre grupper. Disse produktene dannet også grunnlaget for mange av materialene og utstyret de brukte selv, som klær, redskaper, instrumenter, byggematerialer og smykker.

Wigwam, en kjegleformet trekonstruksjon, var den vanligste hustypen blant innu. I nord var disse typisk tekket med caribouskinn, mens det i syd var vanlig å bruke bjørkenever. Om vinteren bodde de i mindre bosettinger som kun inkluderte noen få familier. På sommeren samlet de seg i større grupper, noe som gjerne hadde sammenheng med store selskaper og rituelle sammenkomster. Innu brukte kanoer for å utnytte elvene som transportårer om sommeren. Om vinteren brukte de truger og sleder for å bevege seg over større områder.

Fra tidlig på 1800-tallet ble innu innlemmet i pengeøkonomien via pelshandel etter at Hudson Bay Company etablerte seg i området. Pelshandelen la grunnlaget for relasjonen mellom kolonimakten og urbefolkningen. Fangstmetodene som krevdes for å opprettholde handelen var ikke forenlig med en nomadisk livsstil som i stor grad hadde fulgt caribouens vandringer. Fra midten av 1900-tallet var pelsressursene uttømt. I tillegg gjorde kommersiell skogdrift det enda vanskeligere å leve av naturressursene de hadde utnyttet i århundrer.

I dag er de fleste innu bofaste. De er spredt over mange ulike lokalsamfunn og reservater, noen vanskelig tilgjengelige.

Religion

Tradisjonelt var innu animister som utviste en dyp respekt for dyr. Spesielt caribou var høyt ansett. Fra 1700-tallet slo europeiske misjonærer seg ned i området. Disse engasjerte seg i flere deler av urbefolkningens liv, og brukte aktivt skolegang som et hjelpemiddel for å nå igjennom med kristendommen. Misjonærene var de første til å utvikle et skriftspråk for innu. I dag er mange innu kristne, men det er fremdeles noen som holder fast ved det opprinnelige religiøse systemet.

Kolonihistorie

Det var pelshandelen som styrte relasjonene mellom kolonimakten og innu fram til 1900-tallet. Likevel var innu hjemsøkt av den samme formen for massedød som andre amerikanske urfolk gjennom epidemiske utbrudd av sykdommer de ikke hadde noen naturlig beskyttelse mot. Flere tusen innu døde av kopper, meslinger, spanskesyken, tuberkulose, syfilis og andre sykdommer.

Innu ble også etter hvert tvangsflyttet vekk fra sine opprinnelige områder, men inngikk likevel ingen traktater med kolonimyndighetene. Det betydde blant annet at de ikke ble anerkjent som urbefolkning og at de derfor ikke hadde noen rettigheter til landområder. Tvunget bofasthet og liten tilgang til naturressurser eller lønnsarbeid har hatt store negative konsekvenser for innu generelt, med mye rusmisbruk og høye selvmordsrater.

De siste tiårene har sett en økende grad av politisk aktivisme i kampen for anerkjennelse og politiske rettigheter. På begynnelsen av 2000-tallet lyktes det endelig den politiske organisasjonen, Innu Nation, å oppnå statlig anerkjennelse som såkalt Status Indians, som i praksis vil si at de fikk tilgang til flere statlige programmer og tjenester ment å bedre urbefolkningens situasjon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg