inkaspissmus

Inkaspissmus er en familie pungdyr i ordenen Paucituberculata, det er eneste nålevende familie i ordenen. Det finnes sju arter i tre slekter, alle lever langs Andesfjellene. Navnet spissmus kommer av den lange og spisse snuten. Blant pungdyrene er de temmelig spesielle, og hunnen mangler helt en pung.

Faktaboks

også kjent som:

familien Caenolestidae, ordenen Paucituberculata

Beskrivelse

Inkaspissmus er små dyr, selv om de er betydelig større enn våre hjemlige spissmus. De tre minste artene veier rundt 20–30 gram, mens de fire større veier 30–50 gram. Hannen er vanligvis noe større enn hunnen. Halen er omtrent like lang som kroppen, hos én art er den betydelig lenger. Den kanskje minste arten, Lestoros inca, har kroppslengde 9–12 centimeter, halelengde 11–14 centimeter og veier 20–35 gram. De to andre små artene har omtrent samme størrelse som denne. Den fire større artene er rundt 14 centimeter lange med en rundt 13 centimeter lang hale. Én art, Rhyncholestes raphanurus, lagrer fett i halen slik at den kan bli svært tykk. Den tredje slekten, Caenolestes, inneholder de resterende fem artene.

Det mest karakteristiske ved inkaspissmus er deres lange og spisse snute. De to innerste fortennene i underkjeven er lange og kraftige og peker framover. Pelsen er middels lang og ganske tett, fargen over ryggen er brun eller gråbrun, mens buken er gråkvit. Halen er nokså tynt behåret. Denne beskrivelsen ville passet nesten like godt på våre hjemlige spissmus, så den overfladiske likheten er stor. Men dette er pungdyr og ikke placentadyr, til tross for at hunnen ikke har noen antydning til en pung. Ørene er middels store og stikker godt ut av pelsen. Føttene mangler motstående tomler, de er tilpasset et liv på bakken. Bakbeina er ganske kraftige og lengre enn frambeina, med lange tær.

Levevis

Inkaspissmus lever fra havnivå til 4 300 meters høyde i Andesfjellene. Deres mest typiske habitat er høyereliggende skoger, tåkeskog og krattskog. Dette er fuktige skoger med stor vekst av mose og lav. De lever og finner sin føde på bakken, blant trerøttene. De er nattaktive, men synet er antakelig temmelig dårlig fordi øynene er små. Luktesansen er derimot veldig godt utviklet og den viktigste sansen i letingen etter mat. De har også svært følsomme værhår på snuten og hodet. Hørselen er også godt utviklet, med et stort indre øre.

De leter etter føde ved å rote rundt med snuten blant løv og mose. Insekter er viktigste føde, men de spiser også andre virvelløse dyr som meitemakk, edderkopper og skorpioner. Dessuten spiser de frukt, sopp og små virveldyr. De griper og dreper byttet med de lange fortennene og tygger det med kraftige kinntenner. De kan holde maten med frambeina mens de spiser og sitter gjerne på bakbeina mens de støtter seg på halen.

Hunnen har ingen pung, men har fire spener (noen ganger flere) på buken. Unger er aldri blitt sett mens de henger på spenene, så muligens etterlates de i et reir. Slike reir er imidlertid heller aldri blitt funnet. I det hele tatt vet vi svært lite om alle inkaspissmus. Fordi de er små, nattaktive og lever i områder som er vanskelig tilgjengelig, er de også vanskelige å studere.

Utbredelse og status

Alle inkaspissmus lever på vestsiden av Andesfjellene i Sør-Amerika. Seks av artene finnes i det nordvestligste hjørnet av kontinentet, fra Peru til Venezuela, mens den siste arten finnes langt sør i Chile. Alle har en veldig begrenset utbredelse og ingen arter overlapper i utbredelse. Fordi de er habitat-spesialister har de vanskelig for å spre seg og er derfor spesielt sårbare.

Habitatødeleggelse, ved nedhogging av skog, er en reell trussel. Det er antatt at mange arter er i tilbakegang fordi leveområdene reduseres, men enkelte bestander kan være ganske tallrike. Den nyeste arten ble beskrevet så seint som i 2013. To arter er klassifisert som sårbare (VU), to som nær truet (NT) og to arter som livskraftige (LC), mens én art ikke er vurdert enda (men bør antakelig regnes som sårbar).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Patterson, B.D. 2015. Family Caenolestidae (shrew-opossums). S. 188-197 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg