Erkeembeter, i det tysk-romerske riket betegnelse på de (opprinnelig sju, senere ni) høyeste hoffembetene, som til dels skriver seg tilbake til 900-tallet og ifølge keiser Karl 4s Gylne bulle (1356) tillå kurfyrstene som arvelige rettigheter. Embetene, som blant annet medførte visse seremonielle oppgaver ved de tyske kongekroningene, kunne også overlates til stedfortredende adelsslekter og ble arvelige innenfor disse, mens de faktiske oppgavene igjen kunne overlates til disses stedfortredere. Alle erkeembetene bortfalt ved keiser Frans 2s abdikasjon som tysk-romersk keiser i 1806.

Tre av embetene var knyttet til de geistlige kurfyrstene – erkebiskopene av Mainz, Köln og Trier – som erkekanslere for henholdsvis de tyske, italienske og burgundiske delene av riket.

De fire (senere seks) verdslige kurfyrstene innehadde embetene som erkehovmester (tysk Erztruchsess), erkekammerherre, erkemarskalk og erkemunnskjenk; senere tilkom også embetene som erkebannerbærer og erkeskattmester. Dessuten hadde riket en erkejegermester, men dette embetet var ikke knyttet til en kurfyrsteverdighet.

Tittel Opprettet/Bekreftet Innehaver Stedfortreder
Erkehovmester 962/1356 Pfalzgreven ved Rhinen (til 1623 og fra 1706), hertugen av Bayern 1623–1706 Greven av Waldburg
Erkekammerherre ?/1356 Markgreven av Brandenburg
Erkemarskalk ca. 1100/1356 Hertugen av Sachsen Greven av Pappenheim
Erkemunnskjenk ca. 1140/1356 Kongen av Böhmen Greven av Limpurg (til 1713)
Erkeskattmester 1648 Pfalzgreven ved Rhinen (til 1706), deretter hertugen av Braunschweig-Lüneburg Greven av Zinzendorf
Erkebannerbærer 1692 Hertugen av Braunschweig-Lüneburg (til 1706), hertugen av Bayern (1777–1803), hertugen av Württemberg (fra 1803)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.