Den regionale stat er lokale avdelinger av statlige  myndigheter med ansvarsområde som dekker mer enn én kommune. Eksempler kan være fylkesmannen og regionale helseforetak. Etatene som utgjør den regionale stat ivaretar både administrative oppgaver og tjenesteyting. 

Det er lite sammenfall mellom de geografiske grensene for de ulike etatenes myndighetsområde. Bortsett fra fylkesmannen har de gjerne et geografisk ansvarsområde som krysser fylkesgrensene.

Med unntak for fylkesmannsembetet, som har ansvaret for flere ulike funksjoner, kjennetegnes de statlige regionene av oppgavespesialisering. Dette gjelder for eksempel helseforetak, veimyndigheter og Arbeidstilsynet

Med få unntak er de oppgaver som ivaretas av den regionale stat landsomfattende. Et unntak er Kystverket som ikke har avdelinger i innlandsfylkene Oppland og Hedmark.

Mens fylkesmannen har et visst overordnet ansvar for kommunenes virksomhet  ̶  særlig som kontrollorgan  ̶  opptrer de øvrige spesialiserte regionene som selvstendige tjenesteytere på linje med kommunesektoren.

Oppgavene  til de regionale statlige etater kan inndeles i fire hovedkategorier:

Når det gjelder den første kategorien finner vi blant annet regionale avdelinger av Jernbaneverket, Kystverket og Statens vegvesen.

Under etater som driver med tilsyn og kontroll, finnes det, ved siden av fylkesmann og skattekontorer, avdelinger av Sjøfartsdirektoratet, Arbeidstilsynet, Kriminalomsorgen og Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap. Også politiet kan innlemmes i denne kategorien, men de har også oppgaver som naturlig hører hjemme i kategorien "dømmende virksomhet".

Innen kategori 3 - "tjenesteyting" - er det to organisatoriske enheter som er særlig viktige og omfattende hva antall brukere og samlet bruk av finansielle ressurser og arbeidskraft angår. Dette gjelder helseforetakene og NAV. Også barne-, ungdoms- og familieetatens regionale virksomhet er omfattende. I tillegg til disse etatene omfatter denne kategorien også Husbanken, statens lånekasse, forbrukerrådet og UDI.

Når det til sist gjelder kategori 4 - "dømmende virksomhet" - omfatter dette statsadvokatembetene og domstolene. Også mye av politiets virksomhet kan sies å høre hjemme under denne kategori.

I tillegg til den type etater som her er nevnt, er det også enkelte andre statlige oppgaver som har en slik landsdekkende regional organisering. Et eksempel på dette er statsarkivene - og helt fram til utskillingen av kirken fra staten fungerte bispedømmene som statlige regionale etater.

Samlet har Norge i dag om lag 30 ulike statlige regionale systemer, der det er lite sammenfall mellom de geografiske grensene for de enkelte etaters myndighetsområde. Dette "lappeteppet" av ulike statlige regioner er ikke uproblematisk. Da Stortinget behandlet forslaget om en ny inndeling av landets fylkeskommuner i 2017 fremmet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti forslag om  at regjeringen skulle "gjennomføre et arbeid som gir en samordning av grensene for statens regionale etater og fylkeskommuner" (Innst. 385 S- 2016-2017).

Sett i et historisk perspektiv er det fylkesmannsembetet, rettsvesenet og kirken som har dannet grunnmuren i denne regionale organiseringen av offentlig virksomhet i landet. I flere århundrer fram til oppløsningen av det dansk-norske kongedømmet og vedtaket om en egen norsk grunnlov i 1814, var det amtmann- eller fylkesmannsembetet som i realiteten representerte det aller meste av offentlig virksomhet i den norske delen av det dansk-norske riket. Vedtaket av grunnloven  endret lite på fylkesmannens oppgaver og status som kongens representant i fylkene og som et administrativt/politisk organ som ivaretok relasjonene mellom den sentrale stat og kommunene.

Dette endret seg  i tiden etter 1945 - endringer som dels svekket fylkesmannens oppgaver og rolle, men som også innebar etableringen av nye regioner og regionale etater for statlig virksomhet - og ved siden av de oppgaver som ble ivaretatt av fylkeskommunen og kommunene. Dette var etater som var helt fristilte fra fylkesmannsembetet. Denne frikoplingen mellom fylkesmannen og de nye regionale etater kommer ikke minst til uttrykk i den geografiske inndelingen for disse statlige etater. Det har bare unntaksvis vært et sammenfall mellom fylkesgrensene og denne etatsspesifikke regionaliseringen (skattemyndighetene er et slikt unntak). De fleste regionale etater betjener regioner som er større enn fylkene. Bare i ett tilfelle har man hatt en inndeling med flere og mindre regioner enn fylkesinndelingen - og dette gjelder politiet som inntil den nye politireformen hadde 27 distrikter. Etter reformen vil antall distrikter være redusert til 12. Når det gjelder de øvrige regionale inndelinger varierer antall distrikter/regioner mellom 2 og 12. Denne etatsmessige regionaliseringen har vært under stadige endringer. Den kanskje viktigste endringen fant sted da fylkeskommunenes eierskap til sykehusene ble overtatt av staten og omorganisert først til fem og senere til fire regionale helseforetak.

Veksten av den regionale staten kan vurderes og forklares ut fra i hvert fall to ulike perspektiver og politiske målsettinger. For det første var det i årene etter andre verdenskrig en sterk politisk skepsis til fylkesmannsembetet, sammen med et ønske om å styrke den politiske styringen av fylkeskommunen. Den politiske støtten til å gi embetet nye oppgaver stort sett fraværende, noe som førte til en utbygging av spesialiserte regionale ordninger.

For det andre vokste det etter hvert fram en erkjennelse av at når staten først hadde vedtatt og igangsatt ulike tiltak, skulle gjennomføringen av disse oppgaver skje uten noen politisk innblanding på lavere administrative nivåer. Oppfatningen var - og er - at utøvelsen av oppgavene burde avpolitiseres og profesjonaliseres. Ikke minst kom dette til uttrykk i forbindelse med sykehusreformen, der man i helseforetakenes første år ikke kunne utpeke aktive politikere som medlemmer av styrene. Denne form for avpolitisering er imidlertid blitt problematisert - og lempet på. Ikke minst viser debatten om politireformen hvordan denne berører viktige politiske problemstillinger - knyttet til lokalisering og nærhet til politi for befolkningen.

Flo, Yngve, Statens mann, fylkets mann. Norsk amtmanns- og fylkeshistorie 1814-2014, Bergen, Fagbokforlaget, 2014.

Hansen, Tore og Inger Marie Stigen, "Regionen som ramme for politisk-administrativ organisering", i  Gro Sandkjær Hanssen, Jan Erling Klausen og Ove Langeland (red.), Det regionale Norge 1950 til 2050, Oslo, Abstrakt forlag, 2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.