båndornamentikk

Båndornamentikk er en ornamentform som bygger på et bånd med forholdsvis jevn bredde som grunnelement.

Båndornamentikk tilhører ingen spesiell stil, men forekommer i ulike utforminger i flere stilarter. Som eksempel kan entrelac-dekoren nevnes. Et båndflettingsmotiv som går igjen i eldre nordisk, langobardisk og keltisk ornamentikk.

Båndornamentikk inngår som viktig del av arabeskens utforming i europeisk renessanse på 1500- og 1600-tallet og i franskmannen Jean Bérains ornamentikk i regencestil på slutten av 1600-tallet.

I norsk kunsthistorie kjennes båndornamentikken særlig fra skårne tregjenstander som for eksempel drikkekar og krutthorn. Dekoren varierer fra enkle kryss med stiliserte blomster til mer avansert båndfletting. Hos de norske gullsmedene på Vestlandet under renessansen og barokken var innflytelsen fra tysk hanseatisk håndverk betydelig. Båndornamentikken ble ofte utført som knekkede bånd og akantus.

Under dragestilen, i perioden fra ca. 1880 til 1910, blomstret båndornamentikken atter i gullsmedkunsten. En av de fremste utøverne var Henrik Møller i Trondheim. Han var inspirert av Nidarosdomens utsmykninger, og båndornamentet i kirkens skip.