Entrelacs, ornament dannet av slyngede bånd som skal gi inntrykk av å være flettet sammen. Det har sin opprinnelse i to-båndsfletningen, som iallfall så tidlig som i bronsealderen ble benyttet til dekorasjon. I gresk og tidlig romersk kunst benyttet man entrelac vesentlig til bordmotiver dannet av to-, tre- og fire-båndsfletninger. I senromersk tid derimot ble entrelac anvendt friere og hyppigere og fikk stor innflytelse på vesteuropeisk ornamentikk. Ornamentet var således allerede tidlig på 500-tallet en vesentlig bestanddel av den båndformede dyreornamentikk hos germanerne; og på 600-tallet ble knuter et av de viktigste kjennemerker for båndornamentikken hos langobardene i Italia og hos nordboene, men især i den irske kunst, hvor den ble rikelig anvendt og gjenstand for virtuos behandling.

I vikingtiden finner man i den såkalte «ringkjede» prøve på en ornamentikk som har sitt utgangspunkt i spaltede bånd. Mens entrelac-motivene nådde en rik blomstring i den islamske kunst, førte senmiddelalderen ikke til noen fornyelse. Under renessansen derimot utfoldet de seg på nytt med tilsig av motiver fra islamsk kunst, særlig i Spania. En fortsettelse fikk man blant annet i den såkalte Berains stil med de «brukne bånd». Ornamentet finnes også i kinesisk og japansk kunst; også andre steder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.