Ifølge aksepterte teorier om de fundamentale vekselvirkningene i naturen skal det til hver type elementærpartikkel finnes en tilsvarende antipartikkel. Denne har samme masse og spinn som partikkelen, men motsatt verdi av samtlige ladningstall. Den har altså motsatt elektrisk ladning, baryontall, leptontall og så videre.

Noen partikler der alle slike ladningstall har verdien null, er sine egne antipartikler. Dette gjelder for eksempel fotonet og Z-bosonet, samt noen mesoner som er bygd opp av en kvark og samme type antikvark (for eksempel det nøytrale π-mesonet).

Antipartikkel-aspektet viste seg å være bygd inn i den relativistiske kvanteteorien som Paul Dirac presenterte i 1928. Denne teorien ble seinere videreutvikla av andre, se kvantefeltteori.

Et partikkel-antipartikkelpar kan dannes når to partikler med stor nok energi kolliderer (se pardannelse). En del av den kinetiske energien fra kollisjonen finnes da igjen som masse av det nye partikkelparet, i samsvar med Einsteins formel E = mc2 (se relativitetsteorien). Omvendt kan kollisjon mellom partikkel og antipartikkel føre til annihilasjon.

Den første antipartikkelen, positronet (antielektronet), ble oppdaga av Carl David Anderson i 1932. Antiprotonet og antinøytronet ble oppdaga i 1955 og 1956.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.