Ifølge aksepterte teorier om de fundamentale vekselvirkningene i naturen skal det til hver type elementærpartikkel finnes en tilsvarende antipartikkel. Denne har samme masse og spinn som partikkelen, men motsatt verdi av samtlige ladningstall; elektrisk ladning, baryontall, leptontall osv.

Noen partikler med verdien null av alle slike ladningstall er sine egne antipartikler. Dette gjelder f.eks. fotonet og Z-bosonet, samt noen mesoner som er bygd opp av en kvark og samme type antikvark (f.eks. det nøytrale π-mesonet).

Antipartikkel-aspektet viste seg å være bygd inn i den relativistiske kvanteteorien P. A. M. Dirac presenterte i 1928. Denne teorien ble senere videreutviklet av andre, se kvantefeltteori.

Et partikkel-antipartikkelpar kan dannes når to partikler med stor nok energi kolliderer (se pardannelse). En del av den kinetiske energien fra kollisjonen finnes da igjen som masse av det nye partikkelparet, i samsvar med Einsteins formel E = mc2 (se relativitetsteorien). Omvendt kan kollisjon mellom partikkel og antipartikkel føre til annihilasjon.

Den første antipartikkelen, positronet (antielektronet), ble oppdaget av C. D. Anderson i 1932. Antiprotonet og antinøytronet ble oppdaget i 1955 og 1956 (se også antimaterie).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.