Ifølge aksepterte teorier om de fundamentale vekselvirkningene i naturen skal det til hver type elementærpartikkel fins en tilsvarende antipartikkel. Denne har samme masse og spinn som partikkelen, men motsatt verdi av samtlige ladningstall. Den har altså motsatt elektrisk ladning, baryontall, leptontall og så videre.

Faktaboks

Uttale
ˈantipartikkel

Noen partikler der alle slike ladningstall har verdien null, er sine egne antipartikler. Dette gjelder for eksempel fotonet og Z-bosonet, samt noen mesoner som er bygd opp av en kvark og samme type antikvark (for eksempel det nøytrale π-mesonet).

Antipartikkel-aspektet viste seg å være bygd inn i den relativistiske kvanteteorien som Paul Dirac presenterte i 1928. Denne teorien ble seinere videreutvikla av andre, se kvantefeltteori.

Et partikkel-antipartikkelpar kan dannes når to partikler med stor nok energi kolliderer (se pardannelse). En del av den kinetiske energien fra kollisjonen fins da igjen som masse av det nye partikkelparet, i samsvar med Einsteins formel E = mc2 (se relativitetsteorien). Omvendt kan kollisjon mellom partikkel og antipartikkel føre til annihilasjon.

Den første antipartikkelen, positronet (antielektronet), ble oppdaga av Carl David Anderson i 1932. Antiprotonet og antinøytronet ble oppdaga i 1955 og 1956.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg