aktivitet (kjemi)

Aktivitet er innen kjemi et mål for den kjemiske reaktiviteten til forskjellige kjemiske forbindelser.

Aktivitet med symbolet a er definert som produktet av molariteten av et ion og en aktivitetskoeffisient f. For et stoff A er aktiviteten:

a_A = [A]·f_A

Aktivitetskoeffisienten har normalt verdier mellom 0 og 1 i vannløsninger og nærmer seg 1 når ionestyrken avtar mot 0. Ved svært lave ionestyrker vil altså aktivitet og konsentrasjon bli det samme, fordi f er tilnærmet lik 1. Aktivitetskoeffisienten avtar med økende konsentrasjon og ladning av de ionene som er tilstede i løsningen.

Hvis løsningens ionestyrke er kjent, kan f finnes av tabeller og aktiviteten beregnes. Dette er viktig hvis man for eksempel ønsker å beregne en løsnings surhetsgrad, pH, eller løseligheten av et stoff i nærvær av andre elektrolytter.

Ved å erstatte konsentrasjon med aktivitet blir lovene i den kjemiske termodynamikken (for eksempel massevirkningsloven) strengt gyldige.

Aktivitetsbegrepet er særlig brukt for løsninger, men det kan brukes for alle faser og gir en enkel beskrivelse av fenomener som for eksempel løselighet, blandbarhet og kokepunkt. For eksempel vil vann i blanding med alkohol (etanol) ha en aktivitetskonstant som er høyere enn 1, og som er økende med økende mengde alkohol. Økende aktivitetskoeffisient betyr at damptrykket av vann øker (fugasistet er direkte knyttet til damptrykket), og det gjør igjen at det ikke er mulig å skille vann og alkohol ved vanlig destillasjon når alkoholinnholdet er 96 prosent.