Det svenske solteleskopet

I 1969 startet solforskere fra flere europeiske land et omfattende samarbeid om å finne best egnede steder for observasjoner av Sola. Samarbeidet ble organisert under navnet Joint Organization for Solar Observasjons (JOSO), nær 40 steder i europeiske kystområder tilknyttet Middelhavet og Atlanterhavet ble testet, i tillegg til fjellområder på Kanariøyene. Valgene falt på fjellområder på Tenerife og La Palma, som begge er omgitt av hav, og hvor fjelltoppene vanligvis rager over skyene.

De svenske solforskerne, som hadde et mindre teleskop på Ana Capri, Italia, valgte å bygge et nytt solteleskop på Roque de Los Muchachos, La Palma, nær en vulkansk kraterkant 2360 meter over havet. Senere års atmosfæriske tester har ytterligere bekreftet at området er spesielt velegnet for observasjoner av Sola, og det er besluttet at også det nær framtidige 4 meter European Solar Telescope (EST) skal plasseres der.

Det første solteleskopet som ble bygget på samme sted var kjent som the Swedish Vacuum Solar Telescope (SVST) og hadde en bildedannende linse med diameter 47,5 centimeter. Det var i drift fra 1985 til 2000.

En coelostat på toppen av den 16 meter høye vertikale tårnbygningen styrer sollyset ned til en bildedannende linse og videre inn i en vertikal strålegang.

Teleskopets bildedannende linse har 1 meter diameter og brennvidde 20,3 meter, og den fungerer også som optisk vindu inn i den videre lys-gangen i vakuum. Bildefokus til optiske linser avhenger noe av lysets bølgelengde, som kalles kromatiske avvik (aberrasjon). Det svenske solteleskopet benytter en Schupmann-type korrigerende løsning hvor lyset fra det primære fokus reflekteres til en linse og et speil med diameter 25 centimeter 5,3 meter høyere oppe og litt til siden for den innkommende stråleretningen. Disse danner et kromatisk korrigert solbilde like under det første fokus.

Teleskopet er sikret høy bildeskarphet ved at den indre lysgangen er i vakuum og ved hjelp av adaptiv optikk (AO) som korrigerer for atmosfærens optiske forstyrrelser.

Sollyset i teleskopets andre fokus bringes videre gjennom AO-systemet. Der registreres atmosfærens optiske forstyrrelser, som varierer med en frekvens på flere hundre per sekund. Den informasjonen overføres umiddelbart til en hurtig deformerbar speilflate som motvirker og korrigerer de registrerte optiske ujevnhetene i lyset som passerer teleskopets åpning. Under rimelig gode atmosfæriske forhold registrerer det svenske solteleskopet strukturer på soloverflaten ned mot 70 kilometer i utstrekning.

SST har vært sentral i utviklingen av adaptiv optikk. Observatoriets forskere har i tillegg utviklet en observasjonsteknikk som forbedrer bildeskarpheten ytterligere.

Teleskopets tre instrumenter danner bilder og linjespektra fra solstrålingen på bølgelengder mellom 380 og 1100 nanometer. Disse inneholder informasjon om dynamiske og magnetiske prosesser i strukturer og områder knyttet til Solas fotosfære.

Det første instrumentet, TRIPPEL (TRI-PortPolarimetrc Echelle-Littrow), kan benyttes for spektroskopiske registreringer over det tilgjengelige bølgelengdeområdet fra 380 til 1100 nanometer. To mer presise og følsomme og i tillegg betydelig raskere instrumenter; CRISP (CRisp Imaging SpectroPolarimeter) og CHROMIS (CHROMospheric Imaging Spectrometer) ble tatt i bruk noe senere. De dekker henholdsvis bølgelengdeområdene 510–860 og 380–500 nanometer.

Observasjoner med det svenske solobservatoriet samkjøres ofte med solteleskoper i rommet som registrerer stråling på kortere bølgelengde, noe som bidrar til å gi et mer komplett bilde av de aktuelle objekter og prosesser.

Observatoriet er tilgjengelig for solforskere fra internasjonale solfysikkmiljøer. Norske solfysikere kan benytte observatoriet i to sammenhengende uker tre ganger i året.

Observatoriet tilhører Institutionen för astronomi, AlbaNova, Stockholms universitet. Driften finansieres gjennom det svenske forskningsrådet.

• Nordisk Optisk Teleskop
• Roque de los Muchachos-observatoriet
• astronomi
• Sola