Vsevolod Mejerhold

Mejerhold ble født Karl Kasimir Theodor Mejergold i byen Penza sør i Russland 28. januar 1874. Han ble født inn i en luthersk familie av tysk herkomst, men konverterte i 1895 til russisk-ortodoks kristendom, og tok det russiske fornavnet Vsevolod samtidig som han gjorde etternavnet sitt mer russisk. Han giftet seg med sin første kone Olga Mikhailovna Munt i 1896. Med henne fikk han datteren Maria. Etter fullført skolegang flyttet Mejerhold til Moskva der han begynte å studere juss. Han gjorde imidlertid ingen stor karriere i jussen, og innrullerte seg i 1896 på det statlige russiske instituttet for teater, Gozudarstvennyj institut teatralnogo iskusstvo (GITIS). I 1922 giftet Mejerhold seg med sin andre kone, skuespilleren Zinaida Raikh, som ble en av de viktigste skuespillerne i Mejerholds arbeider.

En av Mejerholds viktigste mentorer ved GITIS var Vladimir Ivanovitsj Nemirovitsj-Dantsjenko, en viktig teaterregissør i Moskva på den tiden, og en av grunnleggerne av Kunstnerteatret i Moskva. Nemirovitsj-Dantsjenko og Konstantin Stanislavskij utviklet den realistiske skuespillermetoden, gjerne kalt Stanislavskij-metoden, som Kunstnerteatret ble berømt for.

Mejerhold er kjent for å ha brutt med Stanislavskij, og for å ha beveget seg vekk fra Stanislavskij-metoden. Dette er noe av grunnen til at forholdet mellom de to store regissørene ofte er blitt beskrevet som et far-sønn-forhold. Mejerhold var entusiastisk over revolusjonen i 1905 og hadde stor sympati for bolsjevikene under revolusjonen i 1917. I 1918 meldte han seg inn i bolsjevikpartiet. Mejerholds visjoner om et nytt teater er derfor også knyttet til de politiske visjonene fra den tiden og troen på at en ny tid skulle komme.

Mejerholds kunstneriske nyskaping startet før revolusjonen, og hans brudd med realismen var først synlig i symbolistiske oppsetninger i det første tiåret av 1900-tallet. Mejerhold regisserte og introduserte det russiske publikumet for nye internasjonale dramatikere som Maurice Maeterlinck, Émile Verhaeren og Stanislaw Przybyszewski. En av hans mest berømte forestillinger fra den symbolistiske perioden er oppsetningen av Henrik Ibsens Hedda Gabler i 1906 på skuespillerinnen Vera Komissarzjevskajas teater. Forestillingen skilte seg kraftig fra tidligere, naturalistiske oppsetninger av Ibsen og baserte seg på enklere virkemidler som bruk av duse farger og blomster. Karakteristisk for stilen var det at scenen var grunn og vid.

Etter den russiske revolusjonen i 1917 viet Mejerhold seg til revolusjonen, og arbeidet hans var inspirert av den. Det er også arbeidene fra denne tiden som er blitt stående som representative for hans kunstneriske ettermæle. Det var i denne perioden han utviklet skuespillerstilen biomekanikken, som i motsetning til typisk psykologisk-realistisk spillestil fokuserte mer på bevegelse. Der Stanislavskij hadde ment at man skulle få det korrekte uttrykket gjennom følelser, mente Mejerhold at skuespilleren skulle komme inn i rollen gjennom bevegelse. Det ble også et fokus på bevegelser som var inspirert av fabrikkarbeiderens bevegelser og av mekaniske bevegelser fra industrien. Dette var kanskje aller mest synlig i forestillingene Den Storsinnede Hanrei av den belgiske dramatikeren Fernand Crommelynck og Tarelkins død av Aleksandr Sukhovo-Kobylin. Disse forestillingene er også kjent for sine konstruktivistiske scenografier og kostymedesign av henholdsvis Ljubov Popova og Varvara Stepanova.

Den konstruktivistiske scenografien var kjent for at den ikke skulle ligne på noe naturalistisk og at all scenografi var bygget for å kunne stå på scenegulvet. I Den Storsinnede Hanrei er scenografien bygd opp over ulike platåer som et stort stativ med et stort hjul som snurrer i takt med intensiteten i forestillingen. Det var også nytt at kostymene var arbeidsuniformer laget for å være behagelige, og ikke for å representere noe utenfor teatersalen.

Tiden etter revolusjon og borgerkrig var en spennende tid for kunst i Sovjetunionen. Det vokste frem eksperimentell kunst på alle felt, men etter at Lenin døde i 1924 og kommunistpartiet styrket kontrollen på samfunnet, ble det stadig vanskeligere å være kunstner, og sosialistisk realisme ble den nye normen. Mejerhold falt derfor raskt i disfavør hos myndighetene, og i 1938 ble han kastet ut av teatret sitt i Moskva. Han ble da tatt inn av Stanislavskij, som hadde et bedre forhold til myndighetene. Mejerhold regisserte flere operaforestillinger for ham. Stanislavskij døde i 1938, og Mejerhold sto igjen uten beskytter. 20. juni 1939 ble han arrestert, og 15. juli samme år ble hans kone funnet drept i deres felles hjem. Mejerhold ble dømt til døden og skutt i februar 1940.

• Teater
• Teater i Russland