Stanisław Przybyszewski, polsk forfatter; vanket mye i tysk-skandinaviske kunstnerkretser. Han debuterte i 1892 med Zur Psychologie des Individuums, en samling studier over Chopin, Nietzsche og Ola Hansson. Senere fulgte prosadiktene Totenmesse (1893), Vigilien (1895), De profundis (1895), dramaet Das grosse Glück (1897), romanene Satans Kinder og Homo Sapiens (1895–97, trilogi) og essayer om bl.a. Edvard Munch (1894) og Gustav Vigeland (1897). I verkene fra denne tiden formulerer han, påvirket av bl.a. Schopenhauer, sitt tragiske livssyn, som oppfatter kjønnsdriften som tilværelsens grunnmakt og ser kunsthistorien som en evig kamp mellom hjertet og sjelen. Han ble i 1893 gift med Dagny Juel, og oppholdt seg en tid mye i Norge. I 1898 bosatte han seg i Polen, hvor han var redaktør av Kraków-tidsskriftet Życie, som han gjorde til det førende organ for modernismen i landet. Etter 1900 skrev han en rekke dramaer og flere romaner. Mine samtidige er memoarer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.