Vestfos Cellulosefabrik

26. mars 1886 ble aksjeselskapet Vestfos Cellulosefabriks konstituerende generalforsamling avholdt i Kristiania (nå Oslo). De sentrale aktørene bak bedriften var Wilhelm Melhuus fra Drammen og Anton Løvstad, opprinnelig fra Østfold. Melhuus var forretningsmannen og fungerte som direktør fra begynnelsen av, mens ingeniøren Løvstad besatte den tekniske kompetansen.

Melhuus var en kjent forretningsmann fra Drammen som hadde ansvaret for Krogstad Spigerfabrik og var for eksempel en av investorene i Embretsfos Træsliberi på Modum. Det var Melhuus' kontaktnettverk i Kristiania som ga den nødvendige kapitalen til Vestfos Cellulosefabrik. Løvstad hadde sannsynligvis arbeidet ved Blaafarveværket på Modum tidligere. Han hadde også vært med ved Vadrette i Skien, der Norges første sulfittanlegg ble etablert.

Kompaniskapet mellom de to var grunnleggende viktig for å få satt i gang med celluloseproduksjon i Vestfossen. Med etableringen i 1886, var Vestfos Cellulosefabrik den første i Drammensdistriktet som produserte cellulose.

Byggingen av fabrikken ble igangsatt før generalforsamlingen ble avholdt i Kristiania, og det ble utført prøveproduksjon allerede i 1886. I det første ordinære driftsåret, 1887, kom man opp i en produksjon på cirka 846 tonn cellulose fordelt på tre kokere. Det ble i hver av kokekjelene produsert 1000 kilo i døgnet.

Metoden ingeniør Løvstad sverget til, viste seg derimot å være mislykket. Etter fem år ble fabrikken tvunget til å kjøpe en patent som Bøhnsdalen Cellulosefabrik hadde utviklet.

Fra 1895 utvidet fabrikken sine interesser betraktelig. Den kjøpte blant annet opp to tresliperier, et møllebruk og et sagbruk i nærområdet i perioden 1895–1906. Dette medførte at fabrikken eide fossen og eiendommene rundt.

Anlegget gjennomgikk flere moderniseringer og utbedringer. I 1911 var anlegget utstyrt med sju cellulosekokere og to tørkemaskiner. Med dette utstyret var den årlige produksjonen oppe i 9500 tonn cellulose. Deretter ble det utvidet med to kokere til. Med ni kokere klarte anlegget å produsere 15 000 tonn sulfittcellulose i 1920.

I 1911–1912 begynte Vestfos Cellulose med papirproduksjon, noe som gjorde bedriften til en kombinert papirfabrikk. Det ble satt i gang produksjon av såkalt MG-papir, machine glazed, på to papirmaskiner. Begge maskinene hadde en arbeidsbredde på 305 centimeter.

I 1915 produserte Vestfos Cellulose 7000 tonn papir. Samme år hadde fabrikken en arbeidsstyrke på rundt 320 arbeidere fordelt på cellulose- og papirfabrikken.

Papirfabrikken kom etter hvert til å bruke en betydelig andel av bedriftens celluloseproduksjon. Allerede i 1918 hadde den behov for 6000 tonn sulfittcellulose. Vestfos Cellulose var altså en raskt voksende bedrift i årene både før og etter første verdenskrig.

Det var ikke bare framgang og ekspansjon som preget bedriften. I 1914, bare noen få år etter at papirproduksjonen var kommet i gang, ble celluloseanlegget utsatt for brann. Svovelhuset og syretårnene ble ødelagt. Etter brannen ble det tegnet 400 000 kroner i ny aksjekapital. Like etterpå lånte selskapet 1,5 millioner kroner av høyesterettsadvokat Frantz F. Melhuus og flyttet hovedkontoret fra Kristiania til Vestfossen. I tillegg til disse utfordringene ble også papirproduksjonen lagt om i 1914. Den ene papirmaskinen ble ombygd til produksjon av tissuepapir. Det ble fortsatt produsert på to maskiner.

Bedriftens raske ekspansjon gjenspeilet seg også i antall tilsatte. Historikeren Bent Ek skriver at allerede etter noen få år med produksjon sysselsatte Vestfos Cellulose nærmere 100 personer. I 1920, da man også var godt i gang med papirproduksjon, var det 350 ansatte ved bedriften.

Mellomkrigstiden bød på store problemer for en samlet treforedlingsindustri, inkludert Vestfos Cellulosefabrik. Etter et kraftig fall i eksportprisene og et påfølgende lønnskutt på 15 prosent, ble det i 1931 gjennomført en streik som varte i hele 25 uker.

Etter den tyske invasjonen under andre verdenskrig ble cellulosefabrikken inkludert i den tyske krigsøkonomien. Det ble nå produsert papir for det danske og tyske markedet. Under krigen gikk Vestfos Cellulosefabrik relativt bra med 80 prosent av førkrigsproduksjonen i 1942, og 60 prosent i perioden 1943–1945.

Etter andre verdenskrig ble produksjonen konsentrert mer rundt produksjon av finpapir. Tissuemaskinen ble etter hvert byttet ut. Det krevde en storstilet ombygging av den andre papirmaskinen (PM2). Den ble forandret fra å være en kombinert maskin til en ren mangesylindermaskin. Den kombinerte maskinen hadde et tørkeparti med vanlige tørkesylindre etterfulgt av en stor sylinder, en såkalt yankeesylinder, mens den rene mangesylindermaskinen hadde et tørkeparti bestående av en rekke tørkesylindre.

Den ombygde maskinen med en arbeidsbredde på 305 centimeter, ble altså satt inn i produksjon av finpapir. Til denne finpapirproduksjonen, som midt på 1960-tallet var oppe i 12 000 tonn, ble det brukt 8000 tonn bleket cellulose produsert ved eget anlegg. Celluloseanlegget produserte for øvrig om lag 27 000 tonn, altså betydelig mer enn det som gikk til egen papirproduksjonen. Det overskytende ble solgt.

Tross en betydelig innsats, viste det seg at satsningen på finpapir var feilslått. Etter flere år med driftsunderskudd ble selskapet slått konkurs i 1967, men driften ble ført videre av Greaker Cellulosefabrik frem til 1970, da virksomheten ble innstilt. Ved konkursen hadde bedriften 313 ansatte, og ved nedleggelsen mistet 230 arbeidet.

Nedleggelsen av Vestfos vakte stor oppsikt og sterk debatt, og førte til at flere kjente, radikale skuespillere i 1971 skrev og satte opp teaterstykket Svartkatten med bakgrunn i denne saken.

Forsikringsselskapet Norvegia, som var en av kreditorene, kjøpte anlegget for 8,1 millioner kroner. Norvegia ønsket å selge til noen som ville starte med treforedling igjen, men det var nytteløst. Den største arbeidsplassen i Øvre Eiker var dermed borte. Vestfos Fagforening ble nedlagt samtidig med bedriften i 1970.

En arbeidsplass med så mange tilsatte hadde et betydelig potensial for en fagforeningsdannelse. Likevel mislyktes man ved de to første forsøkene i 1906 og 1907. Etter initiativ fra Jens Edvardt Retvedt (1855–1937) ble Vestfos Fagforening stiftet i 1910.

Den første tiden var foreningen tilsluttet Norsk Arbeidsmandsforbund, men etter at Norsk Papirindustriarbeiderforbund ble stiftet i 1913, var det naturlig å slutte seg til det nye forbundet. Foreningen fikk etter hvert avdelingsnummer 41 i Norsk Papirindustriarbeiderforbund.

Selv om det gikk noen år før foreningen ble stiftet, viste den en betydelig livskraft da den endelig var i gang. Medlemsmassen vokste raskt fra de 42 som meldte seg inn i stifteleseåret til 150 medlemmer to år senere.

• treforedling
• papir

• Drammenselvens forurensning ved træmasse-, cellulose- og papirfabrikkerne 1911 og 1912, Kristiania, 1915.
• Kaldal, Ingar (1989): Papirarbeidernes historie. Norsk Papirindustriarbeiderforbund 1913–1988, Oslo, side 300.
• «Vestfos Cellulosefabrik», avsnitt i den usignerte artikkelserien «Litt om den norske celluloseindustris historie 1873–1890», i tidsskriftet Papir-Journalen, se nr. 9/1941, sidene 83–84 og nr. 10/1941, sidene 91–93.
• Skeie, Jon: Fra splittet storbygd til kommunalt fellesskap. Øvre Eikers historie, del 1 og del 2. Utgitt i 2015 og 2016.