I sin opprinnelige form var Ruhmkorff-spolen forløperen til transformatoren (se figur). Den består av to spoler med isolert kobbertråd som er viklet rundt en felles jernkjerne (M). Den indre spolen, kalt primærspolen (P), har få vindinger av en ganske tykk tråd. Den ytre spolen, kalt sekundærspolen (S), er viklet med en vesentlig tynnere tråd. Den har svært mange vindinger, eventuelt er den satt sammen av seriekoblede, korte spoler, isolert fra hverandre med fast parafin. I noen tilfeller kan antall vindinger være helt opp til en million.
Primærspolen er koblet til en likestrømkilde (B). Når det går elektrisk strøm gjennom primærspolen, blir det etablert et magnetisk felt. Siden de har en felles kjerne, går dette feltet også gjennom sekundærspolen. Primærspolen fungerer som en induktor, der energi blir lagret i magnetfeltet. Når strømmen i primærspolen blir utsatt for et plutselig avbrudd, kollapser magnetfeltet, og det induseres en pulsspenning i sekundærkretsen. Fordi det er et stort antall vindinger i sekundærspolen, kan pulsspenningen bli flere tusen volt og fremkalle en gnist i luftgapet (G).
Opphakking av likestrømmen skjer ved hjelp av en kontakt (K) som styres av en magnet (A). Når det går strøm gjennom primærkretsen, bygges det opp et magnetfelt i jernkjernen (M). Magneten (A) blir da trukket mot jernkjernen, hvorved strømmen brytes i kontakten (K). Når strømmen brytes, vil en elastisk fjær trekke A tilbake til sin utgangsposisjon og etablerer en ny likestrømforbindelse, og dermed danne en ny spenningspuls. På den måten blir likestrømmen hakket opp og det etablere en serie med spenningspulser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.