induktor

Induktor, her brukt som coil i et tenningsanlegg for bil.

Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Induktor, apparat til å indusere vekselstrøm med svært høy spenning av likestrøm. Induktoren er en forløper for transformatoren.

Faktaboks

Uttale
indˈuktor
Etymologi
av indusere
Også kjent som

induksjonsspole, induksjonsapparat

Betegnelsen induktor brukes til dels også om en selvinduksjonsspole.

Konstruksjon og virkemåte

I sin opprinnelige form var induktoren en transformator med åpen jernkjerne. Den var forsynt med en primærspole med få vindinger, og en sekundærspole med mange vindinger, satt sammen av seriekoblede, korte spoler, isolert fra hverandre med fast parafin.

Induktorens primærvikling tilføres avbrutt likestrøm, og i sekundærviklingen induseres spenning hver gang strømmen i primærviklingen blir satt på eller brutt. Strømmen i primærkretsen vokser forholdsvis langsomt når strømmen sluttes, men minsker plutselig ved brudd. Den induserte spenning blir da størst, og den kan gi gnistoverslag i sekundærkretsen hvis denne ikke er sluttet. Dette anvendes i gnistinduktoren. En variant av denne er coilen i bilmotoren. Her brytes strømmen av en roterende knasteskive som drives av motorakselen, og i sekundærkretsen oppstår gnister som tenner gassblandingen i sylinderen. En kondensator koblet parallelt med strømbryteren kan øke sekundærspenningen vesentlig. Mer presis tenning kan oppnås ved å styre primærstrømmen med en transistor eller tyristor.

Historie

Induktoren ble oppfunnet av tyskeren H. D. Ruhmkorff og ble tidligere blant annet brukt for å skaffe høyspenning til drift av røntgenrør og gassutladningsrør.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg