Induktor, induksjonsspole, induksjonsapparat, apparat til å indusere vekselstrøm med svært høy spenning av likestrøm, forløper for transformatoren.

I sin opprinnelige form var induktoren en transformator med åpen jernkjerne. Den var forsynt med en primærspole med få vindinger, og en sekundærspole med mange vindinger, satt sammen av seriekoblede, korte spoler, isolert fra hverandre med fast parafin.

Induktorens primærvikling tilføres avbrutt likestrøm, og i sekundærviklingen induseres spenning hver gang strømmen i primærviklingen blir satt på eller brutt. Strømmen i primærkretsen vokser forholdsvis langsomt når strømmen sluttes, men minsker plutselig ved brudd. Den induserte spenning blir da størst, og den kan gi gnistoverslag i sekundærkretsen hvis denne ikke er sluttet. Dette anvendes i gnistinduktoren. En variant av denne er coilen i bilmotoren. Her brytes strømmen av en roterende knasteskive som drives av motorakselen, og i sekundærkretsen oppstår gnister som tenner gassblandingen i sylinderen. En kondensator koblet parallelt med strømbryteren kan øke sekundærspenningen vesentlig. Mer presis tenning kan oppnås ved å styre primærstrømmen med en transistor eller tyristor.

Induktoren ble oppfunnet av tyskeren H. D. Ruhmkorff og ble tidligere bl.a. brukt for å skaffe høyspenning til drift av røntgenrør og gassutladningsrør.

Betegnelsen induktor brukes til dels også om en selvinduksjonsspole.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.