Samtidig som det var stadige runder med militær konflikt mellom PLO og Israel, beveget PLO seg i en modererende politisk retning. Mens de opprinnelig hadde krevd en demokratisk palestinsk stat i hele det historiske Palestina, bevegde de seg fra midten av 1970-tallet i retning av å støtte en tostatsløsning. Den første uttalte bevegelsen i så måte var erklæringene fra Det palestinske nasjonalrådet (PNC) i 1974 og 1977. Det var kommunistpartiet DFLP som sammen med Arafat var den sentrale pådytteren for denne nye linjen.
PNC velger medlemmene til PLOs sentralkomité, og erklæringene derfra har derfor stor politisk betydning. Uttalelsene i 1974 og 1977 inneholdt uttalelser om vilje til å opprette en «nasjonalstat» i Palestina. Poenget her er at de fravek kravet om en stat i hele Palestina. Fraværet av en eksplisitt anerkjennelse av at det også skulle være en annen stat der – Israel – gjorde at det internasjonale samfunn ikke aksepterte dette som gode nok erklæringer for å kunne bli med i det gode selskap.
I 1974 ble PLO på det arabiske toppmøtet i Rabat anerkjent som det palestinske folkets eneste rettmessige representant. Samme år talte Arafat for FNs generalforsamling, og FN anerkjente også PLO som palestinernes representant. I 1976 fikk PLO fullt medlemskap i Den arabiske liga. Under møtet til Det palestinske nasjonalrådet PNC (PLOs lovgivende forsamling og eksilparlament) i 1988, vedtok dette å erklære en selvstendig palestinsk stat for opprettet.
Frem til midten av 1990-årene arbeidet PLO i all hovedsak i eksil, og organisasjonens maktbasis lå først og fremst i eksilmiljøene, ikke minst flyktningleirene i Midtøsten. Fra 1987 styrket PLO sin stilling under det folkelige opprøret (intifadaen) i de okkuperte områdene Gaza og Vestbredden. I 1988 anerkjente PLO offisielt Israels rett til å eksistere innenfor grensene fra før seksdagerskrigen i 1967, og avskrev deretter all bruk av terrorhandlinger. Dette førte til diplomatisk fremgang for PLO, men mye av denne gikk tapt da PLO støttet Irak etter invasjonen av Kuwait i 1990. PLO tapte også økonomisk støtte, særlig fra gulfstatene.
Noe av årsaken til PLOs standpunkt var at Saddam Hussein knyttet en eventuell tilbaketrekning fra Kuwait til en tilsvarende israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte palestinske områdene. Arafat beklaget senere å ha tatt stilling for Irak.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.