eller Oslo-avtalene, to avtaler mellom Israel og PLO, inngått 1993–95 etter hemmelige drøftinger gjennom den såkalte Oslo-kanalen eller Oslo-prosessen. Den opprinnelige Oslo-avtalen ble undertegnet i Washington, USA, 13. september 1993, og var basert på en prinsipperklæring signert av partene i Oslo 20. august. En påfølgende avtale (også kalt Oslo 2) ble undertegnet i Washington 28. september 1995. Mellom disse ble en endelig avtale bl.a. om overdragelse av kontrollen med Gaza og Jeriko, samt etablering av den palestinske selvstyremyndigheten, inngått i Kairo 4. mai 1994.
En hovedgrunn til at Norge kunne spille en rolle i prosessen, var at Norge hadde opparbeidet et tillitsforhold til begge parter. Bakgrunnen for dette var særlig det tradisjonelt nære forholdet mellom arbeiderpartiene i Norge og Israel (som begge satt ved makten da Oslo-kanalen ble åpnet) og den nære kontakten mellom Norge og PLO som ble utviklet på 1980-tallet, bl.a. som følge av kontakten med den palestinske toppledelsen i Libanon, der Norge fra 1978 hadde soldater i FN-styrken UNIFIL. I 1990-årene ble kontakten med palestinske miljøer utvidet med bl.a. et større forskningsprosjekt i regi av Forskningsstiftelsen FAFO. Dessuten bidrog regionale og lokale utviklingstrekk til å muliggjøre den diplomatiske prosessen: PLO var svekket etter den kalde krigens opphør og oppløsningen av Sovjetunionen, Arafat hadde støttet Irak i den andre Golfkrigen, og samtidig hadde palestinerne styrket sin stilling i de okkuperte områdene som følge av intifadaen fra 1987. PLO anerkjente allerede 1988 Israels rett til å eksistere. Iraks nederlag i krigen 1991 styrket Israels sikkerhet, samtidig som det israelske maktapparatet ikke klarte å stanse intifadaen og det voksende palestinske kravet om selvråderett. Etter fire arabisk-israelske kriger og to israelske invasjoner i Libanon var det et fremvoksende syn at det ikke fantes noen militær løsning på konflikten.
Det var som følge av et initiativ fra bl.a. FAFO-lederen Terje Rød-Larsen at det i januar 1993 ble innledet hemmelige forhandlinger mellom PLO og representanter for Israel flere steder i Norge. Samtalene startet på et forholdsvis lavt plan, men ble snart forankret på topplan og førte frem til de historiske avtalene fra 1993. I Washington ble Oslo-avtalen formelt undertegnet av palestinernes senere president Mahmoud Abbas for PLO og utenriksminister Shimon Peres for Israel – i nærvær av PLOs formann Yasir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og USAs president Bill Clinton. Avtalen innbrakte Arafat, Rabin og Peres Nobels fredspris for 1994.
Hovedinnholdet i Oslo-avtalen var gjensidig anerkjennelse av Israel og PLO samt et utgangspunkt for innføring av palestinsk selvstyre gjennom en periode på fem år, først i Gaza og deler av Vestbredden (Jeriko-området), senere for øvrige okkuperte områder. Avtalen stipulerte ikke opprettelse av en selvstendig palestinsk stat, men etablering av en palestinsk selvstyremyndighet. Avtalen inneholdt en tempoplan for israelsk tilbaketrekking fra okkuperte områder og en parallell palestinsk overtakelse av kontrollen. En del vanskelige spørsmål, som grensetrekninger, Jerusalems fremtid, jødiske bosettinger i okkupert territorium og det det palestinske flyktningproblemet, ble utsatt og forutsatt løst senere.
Etter nye forhandlinger ble det 1995 inngått en ny avtale, Oslo 2-avtalen, som særlig angikk Gaza og Vestbredden og utvidet de palestinske selvstyremyndighetenes ansvarsområde med selvstyre i Betlehem, Hebron, Jenin, Nablus, Qalqilya, Ramallah, Tulkarem og rundt 450 landsbyer. Videre inneholdt avtalen bl.a. bestemmelser om frie palestinske valg i selvstyreområdene, som ble avholdt 1996. Flere tilleggsavtaler ble inngått i påfølgende år.
Blant palestinerne fikk avtalen blandet mottakelse, og det var betydelig kritikk. Denne gikk særlig på det forhold at PLO-ledelsen oppgav det historiske palestinske kravet på de landområder som gikk tapt til Israel i 1948, og for at palestinske flyktninger ikke ble sikret retten til å vende tilbake. Utviklingen mot slutten av 1990-tallet og begynnelsen på 2000-tallet førte til at Oslo-prosessen allerede før 2000 var ansett som død – og definitivt med utbruddet av den andre intifada dette år. Flere fredsinitiativ har etterfulgt Oslo-avtalene, bl.a. Camp David-forhandlingene 2000.
Oslo-avtalen ble betegnet som en stor seier for norsk diplomati. Sentralt fra norsk side deltok Terje Rød-Larsen og hans kone, diplomaten Mona Juul, som senere ble norsk ambassadør i Israel. Rød-Larsen spilte senere en viktig rolle som FN-utsending til Midtøsten. Utenriksminister Johan Jørgen Holst fikk mye av æren for at avtalen kom i havn.
For den videre utvikling i fredsprosessen, se Midtøsten-konflikten,Israel og Palestina samt artikler om organisasjoner og personer.