Nikolaj Semjonovitsj Leskov, russisk forfatter. Han skrev fra 1860-årene fortellinger av variert innhold, bl.a. den uhyggelige Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet (1865, norsk overs. 1950), som ligger til grunn for Dmitrij Sjostakovitsj' opera av samme navn. To romaner, Ingen utvei (1864) og Krig på kniven (1871), påførte ham ufortjent stempelet reaksjonær. Domkirkefolk (1872) er en fin skildring av provinsgeistlighetens liv, hvor Leskov briljerer med sitt kjennskap til russisk språk, fra folkemål til kirkeslavisk. Fra 1870-årene dyrket han først og fremst den såkalte skaz-formen, der han ved å la personene selv fortelle om sine opplevelser stilistisk kan utnytte folkelige uttrykk, dialektuttale osv. Til de beste i denne sjangeren hører Den fortryllede vandringsmann (1873, norsk overs. 1959) og Den forseglede engel (1873, norsk overs. 1965).

Leskovs fortellinger er ofte bygget opp som en rammefortelling, som rommer en jeg-fortelling. I Den forseglede engel er jeg-fortelleren en stenhugger, i Den fortryllede vandringsmann er det Ivan Severjanovitsj Fljagin — livegen, postkust, hestetemmer med mere.

I sine senere fortellinger fremstiller Leskov etter hvert sin egen og spesielle form for «moralsk kristendom». En av hans hovedkilder til disse fortellingene var Prologen, det russiske Synaxarion. Prologen er en samling korte, oppbyggelige helgenvitae med en enkel fortellingerstruktur. Hugh McLean, som har skrevet den største Leskov-monografi til dags dato, bemerker at «for 1800-tallsforfatterne må Prologen ha fortonet seg som en stor samling uutviklede ‘plots’». Fortellingenes tiltrekningskraft på russiske 1800-tallsforfattere lå ikke bare i moralen. De var også en rik kilde til inspirasjon for eksotiske fortellinger fra fremmede land. Palestina, Egypt, Syria og Konstantinopel passet inn i 1800-tallets sans for eksotiske steder, som begynte med romantikken (kf. Kaukasuslitteraturen), men fortsatte gjennom hele århundret. I løpet av årene 1886–1891 skrev Leskov de fleste av fortellingene med Prologen som kilde.

Hovedpersonene i Leskovs Prolog-fortellinger er ofte «enkle» kristne som ikke så sjelden står i opposisjon til den «offisielle» kristendom, dvs. ortodoksien. Dette er heller ikke ukjente trekk fra Leskovs lengre fortellinger, f.eks. Den forseglede engel, Ved verdens ende og romanen Domkirkefolk. En enkel munk, eller vanlig bonde, overgår gjerne i sin ekte nestekjærlighet en høytstående representant for kirken.

Ved siden religion er etnisitet et sentralt tema i Leskovs diktning. Et eksempel er møtet mellom russeren og tatarene i Den fortryllede vandringsmann. Når hovedpersonen Fljagin er tatt til fange av tatarene, må han gå gjennom en rekke «opptaksprøver» og blir da på en måte adoptert av dem. Han får etter hvert et tvetydig forhold til tatarene: på den ene siden er han fangen deres, de er hans fiender. På den andre siden overtar han flere av deres holdninger (så lenge han er der), for eksempel glir han inn i deres organisering av familie og lokalsamfunn, og ser på mannens og kvinnens rolle på samme måte som dem. I flere fortellinger bruker Leskov gjengse myter om karakterer, miljøer og folkeslag og stiller dem opp mot konkrete livserfaringer til enkeltmennesker. Slik tematiserer han religion, samfunnsgrupper og etnisitet kritisk og reflektert i diktningen, og jeg-fortellingen bidrar til å gjøre tematikken mindre abstrakt og idéfundert, slik det ofte ses i de store realistiske romanene i russisk litteratur. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.