Motoren Rapp

Ingeniør Anton I. Sletten ble ansatt som disponent i 1910, og ledet bedriften til 1934. Han hadde praksis fra motorfabrikker i USA, og brakte med ideer om rasjonell samlebåndsproduksjon. Det leide anlegget i Malmøgata samt en nabotomt ble kjøpt, og en ny fabrikk ble tegnet av arkitekt Just Borthen og bygd i 1915–1916. Første verdenskrig hadde gitt stor økning i etterspørsel etter fisk, og dermed grunnlag for flere fiskere til å skaffe seg motorer, og omsetningen økte stort. Arbeiderlønninger steg og det ble ble innført 8 timers arbeidsuke og ferieordninger fra 1919.

Tilbakeslagene i 1920-årenes fiskerier og generell økonomi førte til produksjonsstans og oppsigelser av alle arbeidere. Det snudde etter 1925, gjennom nye motorforbedringer blant annet i samarbeid med Norges Tekniske Høgskole (NTH) i Trondheim, og offensive salgsfremstøt blant annet ved å få bygd motorkutteren «Rapmotoren» som gikk langs kysten som reklamebåt. Den seilte også til Færeøyene og Island for å promotere norsk motorindustri.

I 1933 fusjonerte A/S Motoren Rapp, som den het etter 1931, med nabobedriften på Rodeløkka, A. Gulowsens Motorfabrikk som hadde kommet i likviditetsvansker. Rapp overtok arbeidstegninger og over 100 ferdige og halvferdige motorer av merket Grei, som Gulowsen hadde produsert på lisens fra danske Alpha.

Under andre verdenskrig ble masseproduksjonsekspertisen brukt til hemmelig våpenproduksjon nattestid for Hjemmefronten. Bror With var ansvarlig for å produsere over 100 kopier av den britiske maskinpistolen Sten Gun. Delene ble produsert forskjellige steder uten at de ulike produsentene fikk vite hva delene skulle bli. Nattestid ble lokalene til Rapp brukt til å montere sammen delene og prøveskyte våpnene i kjelleren.

I 1957-58 flyttet motorfabrikken til Bodø. En grunn til denne flyttingen var at en stor del av markedet for mindre motorfartøyer var lokalisert i Nord-Norge. En annen var mangel på fagarbeidere i Oslo. Den viktigste grunnen var imidlertid at Distriktenes Utbyggingsfond (DU) på denne tiden lanserte flere stimuleringstiltak som gjorde det lønnsomt for bedrifter i sentrale strøk å flytte til Nord-Norge eller andre regioner med behov for statlig bistand til næringsutvikling. DU hadde også tatt eget initiativ for å få etablert en motorfabrikk i Nord-Norge, ettersom slikt manglet i en landsdel med stort behov for skipsmotorer så vel som industrivekst. Ny motorfabrikk på Burøya ved Bodø havn, flytting av produksjonsutstyr og boliger for de ansatte fikk svært gunstig statsfinansiering.

Siste motor ved den gamle fabrikken i Oslo ble produsert i november 1958, med byggenummer 5551. Virksomheten i Oslo fortsatte imidlertid med lisensproduksjon og salg av kraftblokken – Power Blocks som Seattle-selskapet Marine Construction (MARCO) hadde utviklet. Kraftblokken kom til å få stor betydning i fiskeflåten, og solgte i store antall i Norge og på Island utover på 1960-tallet. Dette ga en ny gullalder for Oslo-bedriften.

Samtidig slet motorfabrikken i Bodø med lønnsomheten. Satsingen på større motortyper og lisensproduserte dieselmotorer fra blant annet Tsjekkia hadde ikke lønt seg. Løsningen, som ble satt som betingelse for DU og statsbankene for å ettergi gjeld og gi ny støtte, ble å samle hele Rapp i Bodø, dvs. flytte også den lønnsomme kraftblokkvirksomheten. Flyttingen var ferdig i 1964. Samtlige arbeidere i Oslo fikk ansettelse samlet i Thune Eureka på Skøyen. En gruppe ingeniører og montører som hadde jobbet med kjøleteknikk i Rapp ble overført til Aanonsen på Hasle. Fabrikken i Malmøgata ble solgt til naboen, sjokoladefabrikken Bergene.

Kort tid etter ble den siste Rapp-motoren produsert. Glødehodemotorer og semidieslemotorer var utkonkurrert av små og lette men kraftige dieselmotorer, og Rapp ble en nostalgisk lyd langs kysten som fortsatt kan høres i enkelte bevarte veteranfartøyer og ved museer langs kysten. Fabrikken i Bodø fortsatte å spesialisere seg på kraftblokker og annet dekksutstyr for fiskeflåten.

I 1970 ble det forhandlet frem en fusjon nabobedriften Bodø Mekaniske Verksted, Bomek. Dette selskapet var en videreføring av Bodø Skipsverft & Mek. Verksted, startet i 1868, som hadde gått konkurs i 1964. DU som hadde interesser i begge selskaper sa imidlertid nei til fusjon. I stedet fusjonerte Rapp i 1977 med Fish & Ships Gear i Gressvik ved Fredrikstad, som hadde samme type produkter og kunder. De to selskapene hadde allerede samarbeidet blant annet ved å etablere et felles selskap i Skottland i 1970, Fishing Hydraulics. Det nye selskapet fikk navnet Rapp Hydema (HYdraulisk DEkksMAskineri).

Nabobedriften Bomek gikk konkurs i 1982 etter tap på store offshore-leveranser.

Rapp Hydema kom inn som eier sammen med Nordlandsbanken. Verkstedklyngen på Burøya ble drevet videre som søsterselskapene Rapp Bomek og Rapp Hydema. Avdelingen i Østfold ble drevet videre som Hydema Sør, og ble et eget selskap igjen i 2015, flyttet til Moss i 2018. Rapp Bomek spesialiserte seg på branndører, som hadde vært det mest lønnsomme nisjeproduktet siden de fikk sine første kontrakter på Statfjord-feltet i 1978. Rapp hadde også ekspandert ved oppkjøp av en branndørfabrikk på Kapp på Toten i 1996. Denne var startet av Raufoss Ammunisjonsfabrikk i 1972, og fått lokale eiere på Kapp i 1986.