Lucius Sergius Catilina

Lucius Sergius Catilina var en romersk politiker. Han er mest kjent som hovedmann for en kjent sammensvergelse i Roma, der han forsøkte å styrte den romerske republikken, spesielt senatet.

Catilina tilhørte en gammel, men falmet patrisierslekt. Han gjorde seg gjeldende som Lucius Cornelius Sullas hjelper i krig og ved proskripsjonene. I 68 var han pretor og styrte deretter provinsen Africa. Han ønsket å bli konsul, men ved hjemkomsten til Roma ble han anklaget for utsugelser og kunne ikke stille opp ved konsulvalgene for 65 og 64. Et forsøk på å nå frem gjennom konspirasjon strandet. Catilina forsøkte så å tilfredsstille sine ambisjoner ved å samle støtte hos andre forgjeldede aristokrater, hos Sullas veteraner og misnøyde elementer for øvrig. Ved hjelp av disse ble det stiftet en sammensvergelse med forbindelser over hele Italia. Catilina møtte både forståelse og støtte av Julius Caesar og Marcus Licinius Crassus og andre som stod i et motsetningsforhold til ledende senatskretser og hadde mye å vinne på en omveltning.

Catilina forsøkte igjen forgjeves å bli valgt til konsul for 63 og 62. Da han tapte valget, ser han ut til å ha gått videre med planer om å gjennomføre et statskupp. Catilinas politiske plattform var som popularis, og han forsøkte å vinne støtte med løfte om gjeldssanering og land til veteransoldatene. Våre kilder, som er sterkt kritiske til Catilina, mener dette kun var påskudd for å sikre seg makten. Cicero, den ene konsulen i 63, som var informert om Catilinas desperate planer og en varm forsvarer av det bestående, angrep Catilina så heftig i senatet (første catilinariske tale) at Catilina dro fra Roma og organiserte en hær i Etruria. Da det snart forelå skriftlig bevis på at de sammensvorne hadde tatt kontakt med fremmede utsendinger i Roma, ble det mulig å gå til arrestasjoner. Flere av Catilinas tilhengere i Roma, blant andre Lentulus, ble fengslet og henrettet. Catilina selv ble drept i kamper i 62, og Cicero ble hyllet som statens redningsmann. Republikanske tradisjoner hadde vist seg sterkere enn personlige ambisjoner.

I nyere tid har enkelte forsøkt å fremstille Catilina som en mann ledet av ideelle motiver (for eksempel Henrik Ibsen i sitt drama Catilina). Blant eldre kildeskrifter må især nevnes Ciceros brev og de fire talene mot Catilina, og Sallusts monografi Catilina.