Karlamagnus

Faktaboks

Karlamagnus
lat. Carolus Magnus, fr. Charlemagne
Magnus den godes mynt fra Danmark. Tegning hentet fra O. A. Øverland, Illustreret Norges Historie, bind 2 (1886)
Av .

Fragment av Karlamagnús saga, skrevet i Norge 1250-1275. Øverste linje nevner hester, muldyr og kameler lastet med gull fra arabiske land.

Av /Arkivverket.
Lisens: CC BY 2.0

Karlamagnus er det norrøne navnet på den frankiske kongen og karolingiske keiseren Karl den store, som på latin ble kalt Carolus Magnus. Adjektivet magnus, «den store», ble personnavn i Norge fra 1000-tallet.

Snorre forteller i Olav den helliges saga, kapittel 122, om hvordan Sigvat Tordarson ga kong Olav Haraldssons sønn navnet Magnus etter Karlamagnus, «den beste mann i verden».

Navngivningen av Magnus Olavsson har tradisjonelt blitt sett på som et vitnesbyrd om mangelfullt kjennskap til latin i Norge. Det er likevel grunn til å tro at Sigvat og Olav valgte navnet bevisst. Olav Haraldsson hadde tilbrakt noen år i sin ungdom i Normandie, ikke langt fra Karl den store hovedsete i Aachen. Her hadde den tysk-romerske keiser Otto III åpnet Karl den stores grav i år 1000, noen år før Olav oppholdt seg i området. Den døde keiseren ble funnet sittende i et rom under gulvet i slottskapellet i Aachen, på en trone med gullkrone på hodet. Det ble bygget et nytt, forgylt gravkammer for ham og gjenstander fra kammeret ble gitt til andre europeiske fyrster.

Åpningen av Karl den stores grav ble i samtiden satt i sammenheng med legenden om den siste keiseren som skulle beskytte kristenheten når endetiden nærmet seg. For keiser Otto III ble dette en viktig del av hans keiserideologi.

I Norge var på denne tiden navnet Karl isolert sett et nokså vanlig mannsnavn, men ikke et kongsnavn. Magnus alene kunne gi en mer umiddelbar og sterkere tilknytning til Karl den store, og ble raskt et populært mannsnavn blant eliten i Skandinavia.

I Europa vokste litteraturen om Karl den store og hans riddere fram på 1100-tallet, både på latin og fransk, samtidig med ridderideologi og korstogene. Mange av disse versromanene og krønikene ble oversatt til norrønt, trolig i Norge, på 1200-tallet. De er samlet i den store Karlamagnús saga, best bevart i to islandske håndskrifter fra 1300-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg