Karen Uhlenbeck

Karen Uhlenbecks første studiesteder var University of Michigan, hvor hun studerte fysikk, og Courant Institute i New York. Courant Institute dyrket anvendt matematikk og matematisk fysikk tidligere enn andre matematiske institutter. Dette førte til at hun ble interessert i klassiske matematiske disipliner som variasjonsregning og partielle differensialligninger, hvor hun søkte forbindelser med moderne fysikalske og matematiske teorier. Etter hvert gikk hun over fra fysikken til matematikken.

Med ferdig doktorgrad jobbet Uhlenbeck ved flere universiteter før hun slo seg ned ved University of Illinois i Chicago i 1983. Her møtte hun andre kvinnelige professorer og et fellesskap av matematikere der hun kunne diskutere og dyrke sin egen tilnærming til matematikken.

Uhlenbeck ble tidlig interessert i Yang-Mills teori fra 1954 som er anerkjent siden omtrent 1970-tallet. Teorien gir en forklaring for det fysikalske fenomenet sterk vekselvirkning eller sterk kjernekraft, som er de kreftene som binder nukleoner (protoner og nøytroner) sammen til atomkjerner.

Inspirert av en annen Abelprisvinner, Michael Atiyah, ble Uhlenbeck interessert i gaugeteori, som er det matematiske språket til teoretisk fysikk. Hennes grunnleggende arbeid på dette området er essensielt for den moderne matematiske forståelsen av modeller i elementærpartikkelfysikk, strengteori og den generelle relativitetsteorien. Såkalte «instantons», det vil si løsninger til visse systemer av ikke-lineære partielle differensialligninger, spilte og spiller en fremredende rolle i Uhlenbecks arbeid.

Karen Uhlenbecks fundamentale forskning på Yang-Mills ligninger (rundt 1982) inspirerte ikke bare fysikere, men også andre matematikere, blant annet Simon Donaldson, som fikk Fields' medalje i 1986. Donaldson revolusjonerte firedimensjonal topologi. Uhlenbecks senere forskning har også hatt innflytelse innenfor algebraisk geometri.

En av hovedgrunnene til Uhlenbecks suksess er hennes ekstreme uavhengighet. Hun er stolt av å være stort sett selvlært, at hun forfulgte egne interesser og ikke trengte andre. I et intervju i 1997 forbinder hun dette delvis med nødvendigheten å overvinne motstand som hun opplevde som kvinne tidlig i karrieren. Hun fikk ikke tilbudt akademiske stillinger på store universiteter som mannlige kolleger fikk.

En annen årsak som krevde sterke personlige evner er selve naturen til hennes forskningsområde, der intuitiv, ikke-formalisert tenkning og forskjellige språk blant matematikere og fysikere spiller en stor rolle, og hvor forbindelsen mellom fagene må først opprettes. Tross all hennes individualitet opplevde hun også å måtte stole på hjelp. Hun uttrykte takknemlighet for at hennes daværende ektemann Olke Uhlenbeck, en kjent biofysiker, avviste større stillinger og fulgte henne på mindre universiteter.

Når det gjelder faglig kommunikasjon generelt kom Uhlenbeck i samme intervju til den konklusjonen at det trengs gjensidig oppmuntring som forhindrer frustrasjon i vanskelige forskningsperioder. Hun nevnte også matematikere som Fields’ medalje-vinneren Shing-Tung Yau som støttespillere.

Karen Uhlenbeck ble MacArthur Fellow i 1983. Hun ble medlem av National Academy of Sciences i USA (1986) og fikk den amerikanske National Medal of Science (2000).

I 2019 ble hun tildelt Abelprisen av Det norske Videnskaps-Akademi. I begrunnelsen står det at hun fikk prisen «for hennes nybrottsarbeid innen geometriske partielle differensialligninger, gaugeteori og integrerbare systemer, og for den fundamentale innflytelsen av hennes arbeid innen analyse, geometri og matematisk fysikk.»

• Karen Uhlenbeck på MacTutor History of Mathematics archive
• Abelprisens sider om Karen Uhlenbeck

• Henrion, Claudia: Women in Mathematics: the Addition of Difference; Indiana University Press 1997.