Mandatordning, en ordning fastlagt i Folkeforbundets pakt (art. 22) for å forvalte kolonier (se kolonipolitikk) etter 1. verdenskrig. Koloniene var tyske eller tyrkiske og ble overført fra disse to tapermaktene til vinnermaktene (i hovedsak Storbritannia og Frankrike). Forvaltningen av områdene ("mandat") skulle være overvåket av Folkeforbundet og skulle på lengre sikt kunne føre til full selvstendighet for de områder som var mest utviklet. Overvåkningen skulle skje ved at de nye mandatforvalterne leverte inn årlige rapporter til Folkeforbundets mandatkommisjon, som i sin tur leste og drøftet dem.

Mandatordningen stilte visse krav til mandatmakten for å hindre overgrep mot befolkningen og sikre et minimum av frihet og orden, bl.a. religionsfrihet, forbud mot slavehandel, våpenhandel og alkoholsmugling. Områdene skulle ikke befestes militært mer enn det som var nødvendig for deres eget selvforsvar. 

Det var imidlertid ingen bestemmelse om oppfølgning fra Folkeforbundet utover det som er beskrevet. I hovedsak fungerte ordningen slik at mandatforvalterne gjorde det de ønsket i mandatområdene uten at Folkeforbundet la seg i det.

Etter 2. verdenskrig innførte FN en ordning med "tilsynsområder" (engelsk: trusteeships) som stilte strengere krav til forvaltningsmaktene. Tilsynsordningen overtok alle mandatområdene fra Folkeforbundet, og etter hvert har alle fått selvstendighet.

Se også mandatområder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.