Forliksnemnder, nemnder hvor det megles mellom parter. I årene fra 1913 ble det etter amerikansk initiativ inngått en rekke tosidige avtaler mellom forskjellige land om opprettelse av faste forliksnemnder. Formålet var å legge forholdene til rette for forlik når to stater ikke kunne bli enige om løsningen av en tvist.

Forliksnemndene har ofte fem medlemmer; hver part oppnevner to, mens formannen velges av partene i fellesskap. Generalakten om fredelig bileggelse av tvister av 1928, revidert 1949, har også regler om forliksnemnder. Ordningen har fått liten betydning i praksis, bl.a. fordi FN fungerer som et permanent meglingsforum. Det ble imidlertid 1957 inngått en europeisk konvensjon om fredelig bileggelse av tvister, som i kap. 2 inneholder bestemmelser om forliksbehandling og forliksnemnder i forholdet mellom medlemmer av Europarådet. Den ble ratifisert av Norge 1958. Innenfor rammen for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ble det 1992 utarbeidet en konvensjon om voldgift og megling. Konvensjonen er trådt i kraft. Norge ratifiserte den i 1998.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.