Forliksnemnder, nemnder hvor det megles mellom parter. I årene fra 1913 ble det etter amerikansk initiativ inngått en rekke tosidige avtaler mellom forskjellige land om opprettelse av faste forliksnemnder. Formålet var å legge forholdene til rette for forlik når to stater ikke kunne bli enige om løsningen av en tvist.

Forliksnemndene har ofte fem medlemmer; hver part oppnevner to, mens formannen velges av partene i fellesskap. Generalakten om fredelig bileggelse av tvister av 1928, revidert 1949, har også regler om forliksnemnder. Ordningen har fått liten betydning i praksis, bl.a. fordi FN fungerer som et permanent meglingsforum. Det ble imidlertid 1957 inngått en europeisk konvensjon om fredelig bileggelse av tvister, som i kap. 2 inneholder bestemmelser om forliksbehandling og forliksnemnder i forholdet mellom medlemmer av Europarådet. Den ble ratifisert av Norge 1958. Innenfor rammen for Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) ble det 1992 utarbeidet en konvensjon om voldgift og megling. Konvensjonen er trådt i kraft. Norge ratifiserte den i 1998.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.