Den første litteraturen i Jamaica ble skrevet av hvite kolonister, med unntak av Francis Williams, en fri svart mann som skrev dikt på latin og engelsk på 1700-tallet. Det er først på 1900-tallet man egentlig kan snakke om noen egen jamaicansk litteratur. Tom Redcams (eg. Thomas MacDermot) romaner fra begynnelsen av århundret representerer en sped begynnelse, selv om de er sterkt preget av britiske forbilder. En av de første som tok opp temaet jamaicansk identitet og den afrikanske arvens plass i karibisk virkelighet, var Claude McKay, som tok i bruk folkemålet patwa i en rekke dikt.

I 1930-årene begynte det å dukke opp tidsskrifter, som ble viktige talerør for nye forfattere og bidrog til en litterær oppblomstring i 1940-årene. Viktige skikkelser var J. E. Clare McFarlane, Philip Manderson Sherlock og Vivian Virtue. Una Marson, som arbeidet i Storbritannia i 1930-årene (og senere) og bl.a. en tid var privatsekretær for Haile Selassie, regnes som Karibias første betydelige kvinnelige lyriker. I 1950- og 1960-årene var det flere jamaicanske forfattere som vakte oppmerksomhet, bl.a. Michael A. L. Hendriks, Louis A. M. Simpson, Roger Mais, Andrew Salkey, Sylvia Wynter, den kanadiskfødte John Hearne og Orlando Patterson. På ulike måter har de tatt opp arven etter McKay og belyst Jamaicas post-koloniale situasjon, preget av økonomiske problemer og konflikter mellom vestlig og afrikansk kulturarv.

Som ellers i Karibia står den muntlige dikteriske tradisjonen sterkt i Jamaica, og for mange lyrikere er opplesninger og plateinnspillinger, med og uten musikk, en vel så naturlig presentasjonsform som bøker. Fremtredende navn i denne sammenhengen er Louise Bennett, Mervyn Morris, Bongo Jerry (eg. Robin Small), Oku Onuora (eg. Orlando Wong), Brian Meeks, Michael Smith, Valerie Bloom og Mutabaruka (eg. Allan Hope). Sistnevnte er en populær artist som kanskje først og fremst oppfattes som reggaesanger eller toaster, og sangtekstene til artister som Bob Marley og Burning Spear står helt og holdent i denne muntlige lyriske tradisjonen.

På grunn av den store utvandringen i de senere tiår finnes det store jamaicanskfødte og -ættede befolkningsgrupper i andre land, særlig i Canada og Storbritannia. En rekke forfattere med slik bakgrunn har både språklig og tematisk opprettholdt forbindelsen til «moderlandet», bl.a. James Berry, Edward Lucie-Smith, Frederick Williams og Linton Kwesi Johnson.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.