Husøy kirke har en forholdsvis enkel og knapp form med skip, kor og sakristier samlet under samme tak. Formspråket er utvendig inspirert av landsens kirker fra middelalderen, og materialet er en særpreget syenit brutt på stedet.
Husøy kirke er en langkirke i mur i Søndre Slagen sokn i Tønsberg kommune i Vestfold. Den er tegnet av arkitekt Eirik Eikran og ble oppført i 1933. Kirken har 183 sitteplasser. Den har vernestatusen «listeført (etter 1850)».
Husøy ligger nordøst for Nøtterøy, og kirken ble oppført for et kapellsogn skilt ut fra Søndre Slagen i Sem. Den ligger i et tidligere jordbruksområde som etter hvert er omdannet til boligområde.
Kirken har en forholdsvis enkel og knapp form med skip, kor og sakristier samlet under samme tak. Koret er markert som et lite sprang i østre gavlvegg. Tårnet har med enkle midler fått en særpreget form med sitt bratte saltak. Ganske uvanlig er fasadematerialet, dyprød syenitsten. Blokkene med grov overflate er brutt på øya. De enkle formene med rundbuete vinduer og hovedportal er stilmessig ganske nøytrale. Som så ofte på denne tiden virker det som om landsens norske stenkirker fra middelalderen har vært inspirasjonskilden.
Prekestolen gir Luther en sentral plass, og har som døpefonten en blanding av klassisistiske og funksjonalistiske former.
Innredning og inventar er utført i forenklet klassisisme med påvirkning fra funksjonalismen, begge deler ganske sjeldne i norsk kirkearkitektur. Til tross for disse innslagene av tidens nye modernisme, er det historisme som preger helheten. Korbuen har fått en klassisistisk detaljering med kapiteler, sluttsten og profilbånd, mens mer modernistisk formspråk preger det lille orgelgalleriet. Himlingen har igjen mer tradisjonelle former med synlige bjelker og enkle kassetter.
I orgelgalleriets stramme utforming aner man modernismens inntog og historismens avslutning også i kirkearkitekturen.
1920–30–årenes stiliserte klassisisme innrammer altertavlens stillferdig trøstende motiv.
Altertavlen viser Kristus Consolator som illustrerer skriftstedet «Kom til meg alle som har tungt å bære», der Kristus er omgitt av voksne og barn, skåret i lavt relieff med duse, laserte farvetoner. Omrammingen er typisk for denne tidens stramme klassisisme med meget enkle søyler og imiterte kvaderstensblokker, men beiset så trestrukturen står synlig.
I prekestolen ser man også oppbyggingen med kvaderstensblokker, og i fronten er det satt inn en nisje med Karl G. Nilssens Luther–skulptur utskåret i tre. Over er en enkel lydhimling der utformingen av korset med meget korte tverrarmer er meget tidstypisk.
Døpefonten har tilsvarende blokkoppbygging og dessuten tre vertikale bord på hver side som danner smale spalter med glass, et ekte barn av funksjonalistisk stil. Elektrisk lys bak glasset gjør denne fonten til et modernistisk klenodium. De særpregete fargene oransje staffert med svart, mørk beis og lysegrønt på prekestol, døpefont og benker, er i høy grad typisk for 30–tallsmodernismens innredninger.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.