Haldens Bomuldsspinderi & Væveri

Mads Truelsen Wiel (1791–1835) fra Halden rakk på sitt relativt korte liv å gjøre en stor pionerinnstats for tekstilindustrien i Norge. Da Mads var 16, døde faren Truels, som hadde slått seg opp til en av Haldens fremste handelsborgere gjennom mange ulike virksomheter, særlig knyttet til skogsdrift og skipsfart. Denne startkapitalen satte Mads som 16–17-åring i stand til å bli en gründer.

Han skal ha fått inspirasjon og kjennskap til ny tekstilteknologi under et studieopphold i København i 1812. Her fikk han også kontakter med leverandører og montører av fabrikkutstyr, knyttet til den svenske tekstilpioneren i Danmark, Charles Nordberg, og hans etterfølgere.

Wiel startet med ullvarer i et lite ullspinneri og kledesfabrikk i Halden i 1812–1813. Tre manuelle strømpevevstoler var i sving i ullvarefabrikken til ca. 1820. Omtrent samtidig skaffet han de første maskiner til et bomullsspinneri som trengte vannkraft. Denne kunne han få fra Tistedalsfossene, hvor han alt hadde flere fallrettigheter i forbindelse med sagbruksvirksomheten som faren hadde vært involvert i.

Byggingen av bomullsspinneriet i Tistedal startet i 1813. Sakte reiste en tre etasjes trebygning seg på solide steinpillarer på nordsiden av fossen. Grunnflaten var ca. 18x8 meter. Store vinduer – sju i hver etasje på langsidene – hvert med 20 glassruter – skulle gi godt arbeidslys. Spinnerimaskinene sto i første etasje, mens de to øverste etasjene ga plass til bomullsrenseri og ullspinneri, samt manuelle vevstoler hvor vevere produserte strømper, ullklær og bomullsstoff de første årene på tradisjonelt håndverksmessig vis. Under gulvet i første etasje sto vannhjulet som var koplet til spinnemaskinene. Vannrenner fra fossen førte vann til hjulet.

På grunn av Napoleonskrigenes uroligheter i Europa skulle det ta lang tid å få fabrikken i gang. Det var også store problemer med å få finansiert både bygging og drift. Den sikre inntekten familien hadde hatt fra trelasthandelen ble i løpet av 1814 borte. Wiel forsøkte uten hell å få lånt penger til å betale for de maskinene han hadde kjøpt, blant annet av den danske kronprins Christian Frederik, som var Norges nye konge sommeren 1814. Et fungerende bank- og kredittvesen var da også en av forutsetningene som manglet helt på denne tiden, og som var bedre i gang rundt 1840, da industrien fikk sitt endelige gjennombrudd.

Til tross for alle startvansker kom spinneriet i gang høsten 1815. En bomullsball ble levert i oktober, og en til i desember, og det tyder på en forsiktig start. Tre spinnemaskiner skal ha vært i gang i begynnelsen. Det ble også levert ulike fargestoffer til fargeriet, som ikke kom i gang før året etter.

1816 ble det første normale driftsåret, med alle spinnemaskiner i sving, og 30–40 arbeidere, inkludert vevermester og ulike håndverkere, kvinner og barn som renset bomull.

Alt i alt kan Wiels pionertid i Tistedalen sees som bekreftelsen på ordtaket om at det ikke lønner seg å være pioner. Selv om foretaket hans var godt planlagt og prosjektert, og teknisk i front på alle vis, var timingen uheldig på alle måter. Med de store politiske og økonomiske urolighetene som var i årene rundt 1814, og de påfølgende nedgangstidene på 1820-tallet var det vanskelig nok å drive i etablerte virksomheter. Å skulle dra i gang en råvareimportbasert bomullsindustri ble nesten umulig, i alle fall som lønnsom geskjeft.

På toppen av det hele ble Wiels forretninger, deriblant både råvare- og verdivarelagre, rammet av brann. Wiel var ikke forsikret, og tapte store penger. Fabrikken sto stille i lange perioder etter 1818. Da Wiel døde i 1835, hadde han likevel holdt bedriften i live og sporadisk drift i 20 år, og lagt grunnlaget for det som skulle bli værende som en av landets viktigste tekstilindustribedrifter. Den videre driften ble forpaktet bort av dødsboet, til det ble solgt av Wiels arvinger, ved eldste sønn sagbruker Truels Wiel, da enken døde i 1845.

De nye eierne Boesen og Leegaard som overtok i 1845, startet i realiteten bedriften på nytt under navnet Tistedalens Bomuldsspinderi. De fornyet maskinparken, og skaffet en svensk spinnerimester som kom til Halden med flere erfarne spinnersker. Sammen satte de fabrikken i sving i 1846, med amerikansk råbomull som råvare.

Dessverre ble det en kortvarig glede også for disse herrene: Inntektene sto ikke i forhold til investeringene, og snart kom anlegget i hendene på kreditorene. Som så ofte også senere ble det det tredje vaktlaget som fikk nyte fruktene av det pionerene hadde satset på.

De tredje eierne tilhørte også Haldens handelsborgerskap, med kjøpmann Knud Knudsen i spissen, og Ole Rasch som teknisk leder av fabrikken. Dette overlot han raskt til en engelsk spinnerimester, og godt timet til oppgangen på 1850-tallet, som bød på både etterspørselsvekst og dermed gode salgspriser og dessuten hyggelige rekordlave råbomullspriser, ble produksjonskapasiteten doblet.

I 1854 brant hele fabrikken ned til grunnen, men i motsetning til da Wiel ble rammet av brann i 1817, var selskapet denne gang så godt forsikret at brannen mest ble til stor fordel: Den gamle trebygningen fra 1814 var utdatert i forhold til nye krav til moderne tekstilfabrikker, og nå kunne fabrikken bygges opp på nytt. Rasch dro til England og kjøpte nye maskiner, akkurat som Hiorth, Graah og Schou hadde gjort det ved Akerselva, og Haldens Bomuldsspinderi kom fullt på høyden med konkurrentene. Frem til bomullskrisen under den amerikanske borgerkrigen fra 1861 til 1865 gikk tekstilindustrien så det suste.

I kjølvannet av urolighetene etter den amerikanske borgerkrigen ble selskapet endret. Den gamle garden av kjøpmenn og grossister, som hver på sitt hold hadde garantert for drift og salg av varene gjennom sine forretninger, hadde dødd ut eller trukket seg tilbake. Nye tider fordret nye tanker og nye folk. I 1870 ble Haldens Bomuldsspinneri til et aksjeselskap, og i førersetet fant man drammenseren Gabriel Hofgaard (1823–1890). Han hadde kommet til Halden som 15-åring og gått en god skole i Haldens handelsliv. Han hadde overtatt en manufakturforretning, og drev også jernvarehandel og mølle.

Under Hofgaards ledelse økte omsetningen og lønnsomheten år for år. Markedene ble utvidet både innenlands og utenlands – det var ikke bare butikkene i Halden som skulle selge unna produksjonen. Mellomriksloven som gjorde handel med unionspartner Sverige langt lettere virket meget gunstig for Haldenserne. Fabrikken ble utvidet med veveri, og enda mer utvidet etter en ny brann i 1877. Stadig mer av spinneriproduktene ble brukt i eget hus. Dette økte også lønnsomheten, og poenget ble understreket ved at bedriftens navn ble endret til Haldens Bomuldsspinderi & Væveri. Snart var 120 vevstoler i sving.

At bedriften først på denne tiden kalte seg veveri betyr ikke at det ikke ble vevd tidligere. Mads Wiels vevstoler var imidlertid manuelle vevstoler, og dermed mer håndverk enn industri. Da Halden-fabrikken fikk Veveri i navnet, var det etter at et stort antall mekaniske vevstoler var installert. Disse kunne betjenes av kvinnelige arbeidere.

Videre utvidelser fulgte i 1880-årene. Hofgaard solgte møllen sin til selskapet – den lå på nabotomten. Her ble en ny spinneribygning reist i fire etasjer, og den gamle fabrikken fikk plass til utvidelse av veveriet til 300 vevstoler. Aksjekapitalen ble utvidet, og inn som eier kom blant andre Mads Wiels sønn, i det som hadde vokst fra en liten pionerbedrift i motvind til et ledende tekstilselskap blant de mange som hadde blitt etablert rundt i landet i løpet av 1800-tallets industrielle gjennombrudd.

Paul Hofgaard (1857–1935) overtok ledelsen som neste generasjon i 1890. Han hadde blitt oppdratt inn i bedriften, blant annet som firmaets agent i Oslo, og ved farens død var han klar til å lede bedriften inn i neste århundre. Han ble sittende i 38 år, gjennom nok en vanskelig krig, første verdenskrig, og langt inn i de turbulente årene som fulgte, helt til 1928.

I starten av perioden fortsatte imidlertid ekspansjonen. Antallet vevstoler ble stadig utvidet, til over 500. Veveriets produksjon økte fra 2,3 millioner meter i 1899 til 3,9 millioner meter i 1916. Særlig etter 1905 skal stemningen i Norge etter unionsoppløsningen ha virket positivt: Folk ble oppfordret til å kjøpe norske varer. Bedriften hadde på denne tiden nær 400 ansatte, hvorav 3/4 var kvinner.

Kraftsituasjonen ved Tistedalsfossen ble forbedret gjennom nye avtaler med hovedkonkurrenten om den litt ustabile vannkraften: Saugbrugsforeningen. Nye dammer og reguleringer i Tista-vassdraget og forbedret turbinteknologi og elektrifisering gjorde at begge parter kunne utnytte vannkraften bedre og jevnere.

Under første verdenskrig steg prisene svært mye på råvarer. Bedriften hadde imidlertid gode lagre på forhånd, og klarte også å utnytte situasjonen til kjøp av maskiner. Det var heller ikke vanskelig å selge ferdigvarene på innenlandsmarkedet, til priser som dekket både økte råvarepriser og høyere lønninger til arbeiderne.

Det skulle bli langt verre i tiåret etter første verdenskrig. Prisfall, overproduksjon og økt konkurranse fra utlandet på grunn av ustabile valuta- og tollforhold, gjorde at både tekstilindustrien selv og mange av de store kundene slet med å tjene penger. Det siste gjorde at Haldenfabrikken ikke fikk betalt det mange av de største kundene skyldte for varer som var levert. Til tross for store «tap på utestående fordringer» som det heter, var selskapet solid nok til å kunne utbetale utbytte til aksjonærene. Paul Hofgaard gikk av med pensjon i 1929, og overlot roret til tredje generasjon, sin sønn tekstilingeniør Gabriel Hofgaard.

Nye produkter som vevde gulvtepper, og videre rasjonalisering av driften, var nok til å møte konkurransen gjennom 1930-årene. Under andre verdenskrig ble råvaresituasjonen igjen vanskelig, men bedriften klarte å holde hjulene i gang. Blant annet ble det eksperimentert mye med erstatningsmaterialer for ull og bomull, både cellulose-produkter som ble vanlig i tekstil etter krigen, og de mer kortvarige papir-produktene som ble brukt i spinning og tekstilproduksjon, og i noen grad bruk til blant annet sko, men først og fremst til emballasje.

Etter hvert som importrestriksjoner og rasjonering tok slutt mot 1950, fikk tekstilfabrikkene mer normal drift utover på 1950-tallet. Det kunne til tider være vanskelig å skaffe arbeidskraft, så rasjonalisering kom igjen sterkt i fokus, med tidsstudier og investeringer i maskinparken. Resultatet av dette arbeidet vises i at det i 1960 var 400 arbeidere mot 600 i 1946, mens produksjonen hadde økt 86 % i spinneriet og 132 % i veveriet.

Fabrikken i Tistedalen var i denne siste storhetstiden et bredt tekstilforetak som spant tråd av ull, bomull og kunstfiber, vevde og farget standard hverdagstekstiler og finere tekstiler som duker og gardinstoffer, og hadde en egen stor teppefabrikk. De første årene etter krigen var det heller ikke noe vansker med lønnsomheten. Etterspørselen var stor, og alt som kunne produseres ble solgt til gode priser.

I 1963 feiret fabrikken 150-årsjubileum i stor optimisme. Bedriften ble på denne tiden fortsatt ledet av Gabriel Hofgaard med neste generasjon Paul Hofgaard på vei som fabrikksjef. Også Wiel-familien var fortsatt representert i styret, ved godseier Mads Wiel – ev av grunnleggerens etterkommere. Slik var bedriftens lange historie godt synlig også på eier- og styringssiden i bedriften selv etter 150 år.

Et eget jubileumshefte presenterer en selvbevisst bedrift med lange tradisjoner. Leseren inviteres til en rundtur i en moderne storbedrift med 420 ansatte, riktig nok i tilsynelatende umoderne lokaler: her er det en kronglete bygningsmasse utviklet over 150 år opp til 26 000 kvadratmeter med spinneri, veveri, lager og andre funksjoner. Spinneriet hadde 41 spinnemaskiner og kunne produsere 1,2 millioner kg. garn i året. Veveriet hadde 157 vevstoler, de fleste nyere enn 5 år. Det ble produsert et bredt spekter av stoffer, fra de letteste lerreter til de tyngste duker. Fargerier, etterbehandlingsavdelinger, teppeveveri, lager og kontorer kompletterer bildet av en stor integrert industribedrift.

I avslutningshilsenen lød det:

Utviklingen de siste tiår har vært enorm, og det kan kanskje synes vanskelig å føre videre den tendens som har gjort seg gjeldende i denne tiden. Ikke desto mindre mener vi at våre muligheter for videre fremgang er gunstige. Vi står godt rustet både økonomisk og maskinelt, vi har en meget dyktig samvittighetsfull og pålitelig arbeidsstokk, og vi har planer for nye tiltak som allerede er i ferd med å bli satt ut i livet. Vår organisasjon er velsmurt og effektiv og den tillit vi nyter hos våre avtagere og forbrukere er grunnfestet. Dette er i et nøtteskall årsaken til at vi tør å se fremtiden så fortrøstningsfullt i møte selv i en tid som blir preget av stadig hårdere konkurranse på nær sagt alle felter.

Fyndordene til tross, så hvilte det et alvor over feiringen, selv i jubileumsheftet: Både det komplekse industrianlegget og det brede vareutvalget som hindret rasjonell produksjon, og den harde konkurransen ble trukket frem som saker som tynget bedriften.

Etter jubileet kom en stadig dystrere hverdag. Priskonkurransen fra økt import gjorde seg mer og mer gjeldende, særlig på de enklere metervarene av bomull. I likhet med de fleste andre norske tekstilfabrikker begynte Haldens Bomuldsspinderi og veveri å slite med å tjene penger.

Mer enn mange konkurrenter var bedriften preget av gamle bygninger, og også en aldrende arbeidsstokk som særlig på funksjonærsiden i for stor grad ble vernet mot oppsigelser og rasjonalisering så lenge Hofgaard-ånden var rådende. Forsøk på videre rasjonalisering førte ikke frem, og videre investeringer i mer rasjonelt produksjonsutstyr økte bare gjeldsbyrden.

1. oktober 1971 meldte Aftenposten i et forsideoppslag at Halden Bomuld sier opp alle sine 350 ansatte. Bak denne dramatiske overskriften lå både en «dypt nedtrykt stemning» blant de ansatte som hadde fått sjokkbeskjeden, men også erkjennelsen av at nedgangstidene for norsk teknstilindustri som hadde hersket i to tiår ubønnhørlig hadde nådd også landets eldste fabrikk.

Et forsøk på å redde driften gjennom et samarbeid med landets nest eldste spinneri, Solberg i Nedre Seiker førte ikke frem. Haldens Bomuldsspinderi gikk konkurs, og hovedkreditor Kredittkassen overtok boet. En ny bedrift ble etablert under navnet Halden Tekstil, og et lite håp ble tent. Dette selskapet fikk imidlertid et kort liv. 120 arbeidere arbeidet videre, men uten stort håp for fremtiden. Etter bare tre måneder var det slutt også for denne, og de siste 120 mistet jobben – enda bitrere enn før, fordi de nå hadde kommet bakerst i køen av arbeidssøkende.

Konkursen fikk såpass oppmerksomhet i media og på Stortinget at det ble lansert et «Halden-prosjekt», der kommunalminister Oddvar Nordli blant annet fikk mobilisert Distriktenes Utbyggingsfond til å bidra til nye bedrifter som kunne gi nye arbeidsplasser. Dette ga noe resultatet i distriktet, men tiden var uansett ute for Haldens Bomuldsspinderi.

• norsk industrihistorie før 1940

• Trine Parmer: Mads Wiels Bomuldsfabrik. Norges første moderne industribedrift?” i Teknisk museums årbok Volund, i 1981.
• Sigurd Grieg: «Norsk tekstil». Utgitt av Johan Grundt Tanum, 1948.