Fusarium, soppslekt som hører til Fungi imperfecti. Mange Fusarium-arter er konidieformer av forskjellige arter i sekksporesoppslektene Nectria, Calonectria, Giberella og Micronectriella.

Konidienes morfologi har hittil vært den viktigste karakter for identifikasjon av de ulike artene. Hos én og samme art kan det finnes tre typer konidier: mikrokonidiene er de minste, og de er vanligvis usepterte; makrokonidiene er oftest mange ganger større, de er mer eller mindre sigdformet, og kan ha opptil ti septer; klamydosporer finnes hos noen arter, de er encellede og har fortykket vegg. Forekomst av de forskjellige sporetyper, og deres form og størrelse har dannet grunnlag for inndeling av slekten. I Wollenweber og Reinkings omfattende monografi Die Fusarien (1935) ble slekten delt opp i 16 forskjellige seksjoner med til sammen 142 arter. Senere forskning har ført til modifisering av denne inndeling og reduksjon i antall arter. På grunnlag av pågående molekylærbiologiske studier vil trolig slektsinndelingen etter hvert bli helt revidert. Når Fusarium-artene dyrkes på kunstig næringssubstrat, vil substratets sammensetning, pH, og lys eller mørke under dyrkingen ha stor innvirkning på mycelets utvikling og farge. Den kan variere fra en karakteristisk rødfarge, til gulaktig, brunlig og hvitt.

Fusarium-arter er vidt utbredt i jord og på ulike organiske substrater. De er meget tilpasningsdyktige og kan overleve under ekstreme forhold, eksempelvis er de blitt isolert fra permafrost i Arktis og fra sand i Sahara. De er vanlig i dyrket jord både i tempererte og tropiske strøk, hvor de kan ha et saprofyttisk levevis, eller være parasitter på planter.

Fusarium er årsak til mange viktige plantesykdommer, ofte betegnet som fusariose, men også til alvorlige sykdommer hos mennesker og dyr. Angrep på korn, mais og jordnøtter kan føre til utvikling av spesielle toksiner som i meget små mengder er svært giftige og delvis kreftfremkallende for mennesker og dyr, se mykotoksiner.

Fusarium oxysporum er den viktigste arten. Det er en vanlig saprofytt i jord og på organisk materiale, men noen isolater av soppen er patogene på planter. De utgjør bare en liten del av den totale populasjonen i jord, men kan gi alvorlige avlingstap. Noen er lite spesialiserte, og dreper frøplanter og fører til råte på ulike vekster. Andre angriper spesielt plantenes ledningsvev, og fører til visning. De er vert-spesifikke, er morfologisk svært like, og betegnes som pathotyper eller formae speciales. Omkring 80 formae speciales er hittil identifisert, og noen av disse er delt videre opp i raser. De kan gjøre stor skade i økonomisk viktige kulturer som tomat, nellik, bomull, tobakk, tulipan og ert.

Fusarium nivale er årsak til snømugg i hvete, rug og gras, en alvorlig overvintringssykdom i Norge. Fusarium culmorum har mange vertplanter, av størst betydning er angrep på korn og mais. På korn gjør den mye skade ved angrep på røtter og nedre del av strået (Fusarium-fotsyke), synlig som et brunt parti, ofte med et lyserødt belegg av sporer. Strået blir gjerne hvitaktig, kort, og akset får liten eller ingen mating. Soppen kan også angripe i akset (aksfusariose), synlig som brune flekker på ytteragnene. De enkelte korn i akset kan bli helt ødelagt.

Fusarium avenaceum angriper også korn, og gjør tilsvarende skade som foregående art. Den regnes for å være mindre patogen, men kan gjøre mye skade spesielt under oppspiring (spiringsfusariose). Disse sykdommene kan bekjempes ved beising av såkornet med et egnet soppmiddel.

Fusarium solani har mange vertplanter, og kan gjøre stor skade på frøplanter i såbed og råte på ulike vekster. Men størst økonomisk betydning har angrep på potetknoller under lagring (fusarium-råte). Infeksjonen skjer gjennom mekaniske skader eller i tidligere angrep av tørråte eller stengelråte. Knollene blir raskt helt ødelagt, og utenpå skallet, som får karakteristiske konsentriske rynker, utvikles soppens hvitaktige mycel og sporeputer.

Fusarium fujikuroi (teleomorf Gibberella fujikuroi) er årsak til den klassiske «bakanae»-sykdommen på ris i Det fjerne østen. Soppen produserer store mengder gibberellin-syre, som virker som et veksthormon og får risplantene til å bli unormalt lange og strantne.

En klassisk monografi over slekten er skrevet av C. Booth: The Genus Fusarium (1971).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.