Evrydike – Store norske leksikon

Orfevs steg i levende live ned i underverdenen for å føre sin døde kone Evrydike opp i lyset. Maleri fra 1552–1571.

Orfevs og Evrydike

Av Nicolò dell' Abate.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Evrydike er en skikkelse i greske myter. Hun var en nymfe som var gift med den legendariske sangeren og lyrespilleren Orfevs. Hun døde av et slangebitt, og Orfevs forsøkte å få henne tilbake fra dødsriket Hades.

Faktaboks

Uttale: evrˈydike
Etymologi: gresk mytologi

Ifølge den mest kjente versjonen av myten om Evrydike brukte Orfevs sin vidunderlige musikk til å komme levende ned til dødsriket. Han fikk Hades, dødsrikets hersker, til å la hennes sjel komme tilbake, slik at den skulle kunne gjenforenes med hennes døde kropp. Orfevs måtte bare ikke se på henne før de var tilbake i de levendes verden. Han klarte ikke å holde seg, og like før de var tilbake i de levendes verden vendte han seg mot henne, og hun forsvant igjen. Etter å ha mistet Evrydike for andre gang, holdt Orfevs seg borte fra kvinner for alltid.

Denne versjonen har blitt enerådende i vestlig kultur. Den er først bevart i sin helhet av de romerske forfatterne Vergil i hans Georgica og Ovid i hans Metamorphoses, samt noe senere hos Pseudo-Apollodoros. E

Tidlige tradisjoner

De eldste referansene til Evrydike sier ikke noe om at Orfevs mislyktes i å bringe sin kjære tilbake fra dødsriket, men de er samtidig så korte at det ikke er mulig å trekke noen endelig konklusjon om dette. I Euripides’ Alkestis vises det til hvordan Orfevs med sin musikk kunne gå levende ned til Hades og bringe sjelene opp igjen til lyset. Diodoros fra Sicilia forteller at Orfevs brukte sin sang til å overtale dødsrikets herskerinne Persefone å la Evrydike komme tilbake fra Hades. Ifølge Platon i Symposionvar det bare en tilsynekomst (phasma) av Evrydike Orfevs fikk med seg, fordi han hadde vært feig og ikke dødd for sin kjærlighet slik Alkestis gjorde.

I kunsten

Myten om Orfevs og Evrydike er en av historiens mest kjente fortellinger om kjærlighet. Den har ofte blitt brukt som tema i kunsten, som i fremstillinger av Titian, Niccolò dell’Abate, Nicolas Poussin og Auguste Rodin, i operaene L’Orfeo av Claudio Monteverdi fra 1607, Orfeo et Euridice av Christoph Willibald Gluck fra 1762 og Orfevs i underverdenen av Jacques Offenbach fra 1858, samt filmene Orphéé av Jean Cocteau fra 1950 og Orfeu Negro av Marcel Camus fra 1959.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Historiske religioner

Dag Øistein Endsjø

Professor i religionsvitenskap, Universitetet i Oslo