Skilt på port i Holon, Israel.
Skiltet sier at fruktene på trærne er “eierløse” siden det er sabbatsår.
Skilt på port i Holon, Israel.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sabbatsåret er betegnelsen på landbrukets hvileår, som Gud (JHVH) ifølge 3 Mosebok 25, 2–7 påla israelittene å overholde hvert sjuende år. Påbudet skulle gjelde alle former for landbruk i Eretz Israel (landet Israel). I seks år kunne folket dyrke jorden, høste inn og samle det som gror i landet. Men hvert sjuende år skulle jorden ligge brakk. For at folket skulle ha nok å spise i sabbatsåret ville Gud sørge for ekstra store avlinger i det sjette året (3. Mosebok 25, 20–21). Det som vokser på marken i sabbatsåret skulle tilhøre allmenheten og ikke kunne selges av grunneieren. I tillegg skulle slaver frigis og all gjeld ettergis (5. Mosebok 15, 1–2 og 12–18).

Faktaboks

Etymologi

hebraisk la hvile

Også kjent som

hebr. shemita, smita

Bestemmelsene blir forklart med at landet tilhører Gud, og at det jødiske folket derfor bare skal ta vare på det. Ifølge tekstene ble disse lovene gitt til MosesSinai-fjellet. Ifølge jødisk tradisjon var de derfor ment å gjelde for all fremtid og er fremdeles gyldige. Det siste sabbatsåret (shemita) begynte den 7. september 2021 og varer til 26. september 2022.

Etter sju sabbatsår kommer det såkalte jubelåret (3. Mosebok 25, 8–17), da slaver skulle frigis og gjeld slettes. Lovene knyttet til dette budet regnes ikke lenger som gyldige og gjennomførbare innenfor jødedommen.

I hebraisk dagligtale kan betegnelsen sabbatsår (shemita) også bety å ta seg et friår.

Rabbinske lover

Lovene rundt sabbatsåret ble tidlig et viktig tema for rabbinerne. Deres tolkninger og løsninger er kompliserte og til dels forskjellige, også i dag. Etter hvert som majoriteten av folket levde i disaporaen, mistet lovene som gjelder landbruket i landet Israel sin aktualitet, men de behandles likevel inngående i Mishna, jødedommens første lovsamling etter Tanakh.

De fleste mente imidlertid at påbudet om å ettergi gjeld også var gyldig i diasporaen. Rabbinerne måtte derfor finne løsninger som ivaretok ideene bak påbudet, men var forenlige med de praktiske samfunnsmessige forholdene. Ikke mange ville for eksempel låne bort penger eller andre ting hvis de risikerte å måtte ettergi hele lånet i sabbatsåret. Det jødiske rettssystemet (bet din) ble valgt som en slags «mellom-instans» for dette formålet.

Talmud har en hel traktate (Sheviit) som omhandler disse lovene. Også den mer tilgjengelige utgaven av jødisk religiøs lov, Shulhan Arukh, behandler temaet. Mange av reglene rundt praktiseringen av de opprinnelige påbudene regnes derfor som rabbinske, og ikke bibelske. For ortodokse jøder er dette av betydning.

Israel i dag

Lovene fikk ny aktualitet etter at jøder igjen begynte å dyrke jorden i landet Israel. Lovene knyttet til sabbatsåret anses fremdeles som gyldige innenfor ortodoks jødedom. All mat som produseres av jøder i Israel, og som får kosher–stempel, må derfor være produsert i henhold til lovene om sabbatsåret. Men det er kommet mange rabbinske fortolkninger og tilpasninger som gjør det mulig å overholde lovene i praksis. Det israelske hovedrabbinatet godtar en løsning der land midlertidig blir solgt til ikke-jøder. Denne løsningen godtas imidlertid ikke av alle ortodokse. Praktiseringen av sabbatsåret kan derfor variere innenfor landets grenser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg