Edda radiofabrikk

Edda radiofabrikk var en elektronikkbedrift i Trondheim. Firmaet ble grunnlagt i 1939 av diplomingeniør Sverre Lund. Fabrikken ble nedlagt i 1964.

Sverre Lund fra Sulitjelma tok diplom på elektrolinjen ved NTH i 1931, året etter Vebjørn Tandberg, som han kjente fra gymnaset i Bodø. Lund jobbet ett år ved Salve Staubos Radiofabrikk (Høvding) i Oslo.

I 1938 bestemte han seg for å starte egen radiofabrikk i Trondheim. Han fikk med seg flere lokale industrialister med NTH-bakgrunn som Ingemann Torp og Eilert Fjeldseth, dr.med. og industrieier Olav Usland, samt en rekke mindre aksjonærer. Han fikk også en garanti fra Trondheim Kommune om at de, om nødvendig ville spytte inn inntil 20.000 kroner i aksjekapital for å komme opp i de nødvendige 90.000. Det ble begrunnet med at det var viktig med industrireising i byen, bygd på kompetanse fra høyskolemiljøet, men det er uvisst om det ble nødvendig for kommunen å gå inn som eier. (Adresseavisen 12.05.1939)

Fabrikken kom i gang i oktober 1939 med produksjon av Edda-superen i lokaler i Erling Skakkes gate 3. Ved okkupasjonen 9. april 1940 skal 50 ferdige apparater ha vært på lager, men ble gjemt på loftet og solgt etter krigen. Bare noen spesialapparater bestilt av Forsvaret til Gardermoen ble beslaglagt av tyskerne.

Under krigen ble Lund og kolleger satt til å produsere en spesialradio for gestaposjef Gerhard Flesch, men de skal ha klart å trenere byggingen så mye at den aldri ble ferdig. I stedet ble det blant annet konstruert nødsikringer og reparert illegale radioer, og Lund fant opp en type elektrisk gjerde. Han sluttet i Edda i 1950 og startet firmaet Elektromekanikk i Stjørdal for produksjon av dette og andre produkter, som måleinstrumenter for meierier.

Før han sluttet rakk Sverre Lund å konstruere radiomodellene Veslemøy og Haugtussa. Det skal ha blitt produsert over 5000 av disse per år mellom 1946 og 1949. Fabrikken hadde da opp mot 90 ansatte og hadde overtatt en gammel fabrikk i Elgesetergata 2, tidligere blant annet Trondhjems Skofabrikk mellom 1899 og 1940.

Under ny ledelse, blant annet av sjefsingeniør Thorleif Foss, ekspanderte fabrikken med nye modeller, blant annet radiogrammofoner. Radioetterspørselen holdt seg utover på 1950-tallet, og 70 prosent av produksjonen ble solgt «sønnenfjells» som det het i Adresseavisen 04.02.1955. Det var da 55 ansatte i fabrikken, hvorav 40 i monteringen. Av disse var cirka 25 kvinner. Produksjon av trekabinetter var satt ut til underleverandører.

Frem mot oppstart av regulære fjernsynssendinger i Norge i 1960 startet Edda også produksjon av TV-apparater. En egen avdeling ble satt opp for produksjon av inntil ti apparater per dag. Samtidig økte produksjonen av blant annet reiseradioer, som også opplevde en betydelig eksport.

Konkurransen på TV-markedet var imidlertid hard, både fra Tandberg radiofabrikk og Radionette, som satset på storskalaproduksjon i Oslo-området, og fra utenlandske merker. Det at folk heller kjøpte TV enn radioer og radiogrammofoner førte også til nedgang i denne delen av fabrikken. Hvert TV-apparat var dessuten langt mer kostbart og teknisk krevende å produsere enn radioer. Marginene var små, og lønnsomheten i Edda sank. Produksjonen ble gradvis nedtrappet, ansatte som sluttet ble ikke erstattet, og lagrene ble tømt i det stille. I september 1964 meldte Adresseavisen det de fleste hadde fått med seg: Radio- og TV-fabrikken i Elgesetergata var i realiteten nedlagt. Selskapet levde videre i flere år med noe salg og service, men med bare noen få ansatte, og ingen produksjon.