Dikemark Jernverk

Fordi det trengtes vannkraft for å drive blåsebelger og hammeren, ble verket bygd ved fossen der elva løper ut av Verkensvannet. På verksområdet sto det et slaggpukkverk der jernmalmen ble knust i mindre biter. Malmen ble så smeltet og støpt til støpegods i masovn. Det fantes en hammer hvor råjern ble varmet opp og hamret ut til stangjern. I 1754 ble det dessuten bygd et stålverk ved verket, hvor arbeiderne foredlet råjern til borstål og myntstål. Dette stålet ble brukt blant annet på bergverkene på Kongsberg og Røros.

Jernmalmen som ble smeltet til råjern på Dikemark kom fra ulike gruver. I det såkalte «mutingsbrevet» vises det til følgende gruver som den første eieren, Frants Henrik Schade, «udj Tranbye annex og Asker Sogn haver optagegt» og regnet med å bruke: Hallingstads Gruber, Kjenner på Lierskogen, Trolldalen, Oppsjø ved Vardåsen, Heya og Solberg Gruber «eller hereffter i samme District opdages kand, alt effter Berg Retten og Hans Kongl. Mayts Berg Ordninger, samt forrige Begierings Jndhold». Den dyktige bedriftslederen Anna Krefting, som også eide Bærums Verk, sørget for at Dikemark fikk malm av høy kvalitet fra Bærums verks gruver på Sørlandet.

Gjennom kongens privilegier ble bønder innen et visst område (sirkumferens) forpliktet til å lage og kjøre trekull til verket. Trekkull var nødvendig for å smelte jernmalmen til jern, og bøndene måtte brenne kullmiler for å framstille kull. Det fins i dag fortsatt spor etter de tallrike kullmilene i området.

Dikemark jernverk hadde en relativt liten sirkumferens, med en radius på bare ¾ mil rundt masovnen. Innenfor sirkumferensen lå det 102 gårder, hvorav 46 i Asker, og disse hadde arbeidsplikt for jernverket. Det hørte med til privilegiene at alle lokale sager ble nedlagt for å spare skogen til jernverket.

Verkets sirkumferens grenset opp mot Bærums Verks områder. Eierne av Dikemark jernverk hadde få muligheter til å utvide sirkumferensen, og skogen ble etter hvert uthogd.

Dikemark jernverk hadde både mannlige og kvinnelige eiere. Chr. Albrecht Ginsheimer, som også eide Egeland jernverk i Søndeled, kjøpte og drev Dikemark Jernverk i perioden 1705–1710. Etter det hjemfalt verket til kronen. I årene 1713–1719, mens den store nordiske krig skapte et godt marked for militært materiell av jern, hadde verket ingen eiere, det var forlatt og det var ikke i drift. I 1719 ble verket overdratt til Anna Krefting fra Bærums Verk, og hennes svigersønn Andreas Waleur. I 1745 overdro Anna Krefting halvparten til datteren, Anna Katarina Waleur (1719–1778). I 1778 solgte hun verket til justisråd Hans Heinrich Scheel, som gikk konkurs i 1790, og hans svoger, kanselliråd Aug. Wilh. Thams ble eier fram til 1804. Verket brant ned i dette året, og Thams var ikke i stand til å drive verket videre. På auksjon i 1811 ble det kjøpt av kaptein Ludvig Mariboe, men i 1820 heter det at verket ikke hadde vært drevet i mange år.

Dikemark Jernverk leverte rujern, stangjern, knipjern (jern som senere ble foredlet til spiker), kakkelovner, gryter og gravstøtter. Løkke bro i Sandvika ble støpt på Dikemark.

Etter at masovnen og hovedbygningen brant i 1804, ble verket nedlagt. Deretter ble det vanlig gårdsdrift på Dikemark, med mølle (1837), sag (1849), stampe og reperbane.

Våningshuset på Dikemark gård står fortsatt, og var i mange år Fossekallen barnehage. Det er usikkert om det i dag fins rester av slagg i området. Store slagghauger lå nedstrøms fossen så sent som i 1912, da det som var igjen ble kjøpt opp av tyske investorer. Navn som Verkensvannet og Hammerbakken minner om jernverket. Det er mulig at noen av småbrukene med utenlandskklingende navn inne på sykehusområdet skriver seg fra jernverkets dager, for eksempel Dyring og Helsing. De gamle plassene innenfor sykehusområdet ble pusset opp og tatt i bruk av ansatte på sykehuset.

• Dikemark
• jernverk
• norsk industrihistorie før 1940

• Amundsen, Kari: Blant baroner og kølabrennere i den privilegerte industrien 1550-1850, i Swensen, Grete (red.): Reisen til Akershus: bidrag til fylkets kulturhistorie Strømmen: Akershus fylkesmuseum, 2000: 39-70.
• Engelstad, Sigurd og Nilsen, Karl: Dikemark jernverk. Særtrykk, skrift nr. 5, Asker: Asker og Bærum historielag, 1960.
• Asker bibliotek, Biblioteket på Dikemark jernverk: anno MDCCLXXVI, Asker: Biblioteket, 1993.