Den blinde ugla

Den blinde ugla (persisk: Buf-e kur) er en roman skrevet av den iranske forfatteren Sadeq Hedayat, utgitt i årene 1936 til 1941. Boka regnes som Irans mest kontroversielle og berømte prosatekst, og går også for å være Irans viktigste og mest leste roman. Den blinde ugla er også Hedayats hovedverk som ga ham tilnavnet «Irans Kafka».

Den blinde ugla er en moderne og surrealistisk roman. Bokens jeg-person, hovedpersonen, lever i et område i utkanten av Teheran. Romanen beskriver dels overlappende eller parallelle hendelsesforløp som ikke faller inn i noen klar kronologi eller tidsforløp. Hovedpersonen omtaler en kvinne han begjærer og dreper, samt en eldre mann han frykter og som også hjelper ham. Antallet personer i romanen fremgår ikke klart, det er også mulig å lese romanen slik at alle personene er sider ved fortellerstemmens egen personlighet. Følgelig er det vanskelig å gjengi innholdet og bokens mening. Derimot kan bokens stemning og stil eksemplifiseres ved dens berømte og ofte siterte første avsnitt, her i norsk oversettelse av Johannes Gjerdåker:

«I livet finst det sår som langsamt tærar og gneg på sjela i einsemd liksom ein spedalsk smitte. Det er fåfengt å fortelja nokon annan om desse smertene, for folk flest ser på slike lidingar som noko sjeldsynt og utruleg. Og når einkvan talar eller skriv om dei, vil dei fleste prøva å ta imot med smil av tvil og spott på lippene; både folkeskikken og deira personlege tru seier at dei skal ta det slik. Såleis er det fordi menneska enno ikkje har funne hjelperåd eller kur mot denne sjukdomen, og det einaste middelet imot er gløymsle ved hjelp av vin og kunstig svevn ved opium og andre drogar. Men dessverre, verknaden av slike medisinar varer berre kort, og om litt kjem smertene sterkare attende i staden for ro.»

Bokens tema og tolkning har det vist seg vanskelig å enes om. Tittelen, Den blinde ugla, har på persisk konnotasjoner knyttet til det at uglen i persisk folklore bebor ødelagte og forlatte steder og er et illevarslende tegn. Når boktittelen viser til en blind ugle så kan det leses billedlig; at vanskjebnen rammer vilkårlig. For å forklare verket har det blant annet blitt vist til Kafka, Sartre, Nerval, Poe, buddhismen, Den tibetanske dødeboken, sosialkritikk og rus. Homa Katouzian, en fremstående kjenner av boken, bemerker at om formen er moderne og vestlig, så er innholdet både persisk, vestlig og universelt.

Den blinde ugla har vært utsatt for sensur. Den ble først gitt ut i et svært begrenset opplag under Hedayats opphold i India i 1936 og 1937. Fordi Hedayat hadde blitt pålagt ikke å publisere i Iran, merket han boken med at den ikke skulle selges eller produseres i Iran. Først i 1941 ble Den blinde ugla utgitt og kjent i Iran. Dette var en periode med mindre sensur i landet som en følge av at landet var okkupert av de allierte og at sjahen, Reza Pahlavi, hadde abdisert og dratt i eksil. Også etter den iranske islamske revolusjonen i 1979 har Hedayats verker vært gjenstand for sensur i Iran. Forsøk på å gi ut usensurerte utgaver av Den blinde ugla har blant annet blitt stoppet av iranske myndigheter i de senere år.

Den blinde ugla er politisk og litterært kontroversiell dels på grunn av hvordan den skriver om sensitive temaer og dels grunnet dens brudd med klassisk litterær estetikk. Den blinde ugla har et kritisk blikk både på religion og på den arabiske påvirkningen på iransk kultur. I boken skriver Hedayat i en stil som er et brudd med den persiske klassiske litteraturens estetiske normer. Han bruker klassiske persiske litterære temaer som hage, vin, eldre mann, men i andre sammenhenger og betydninger enn i den klassiske litteraturen.

Hedayat publiserte innenfor mange sjangre; han oversatte, skrev litterær kritikk, essays og sosialrealistiske noveller. I mye av det han forfattet finner vi igjen temaer fra Den blinde ugla, som religionskritikken og døden som tema. Men Den blinde ugla utmerker seg i hans forfatterskap gjennom dens kompliserte komposisjon og ved at den fortelles gjennom en jeg-person. Begge deler er uvanlig i Hedayats øvrige litterære tekster som ofte er preget av satire og eller en realistisk-pessimistisk stil som er tydelig og rett-frem.

Det er særlig med denne boken at Hedayat har gjort seg bemerket også utenfor Iran. Den ble oversatt til engelsk og fransk på 1950-tallet og har siden blitt oversatt til en rekke språk, blant annet til norsk i 2002.