Indonesia med sine mange øyer og folkeslag rommer også en rekke ulike former for dans. Sumatra og Java har kulturelt stått i kontakt med de andre sørøstasiatiske landene, og dansen og dansedramaet er på disse øyene preget av hinduistisk og islamsk tradisjon. Øyene i øst, f.eks. Borneo og Papua, er derimot mer preget av såkalte primitive danseformer med innslag av animisme. Bali, hvor hinduistisk kultur fant et fristed da islam erobret de andre øyene i vest, er spesielt kjent for sin dansekultur. Dansen spiller her en viktig rolle ved alle slags begivenheter: brylluper, fødsler eller begravelser. Mens dansen på Java opprinnelig var mer knyttet til de lokale islamske fyrstedømmer, især sultanhoffene i Yogyakarta og Surakarta (Solo) på Vest-Java, og dermed mer aristokratisk i sitt utspring, er dansedramaet på Bali knyttet til den lokale folkelige kultur.

I Bali-dansen er hele kroppen i bruk, og ryggen bøyes både bakover og til siden. På Java er det vanlig at danserne har helt rett rygg under utførelsen av dansen. De langsomme og stiliserte dansene er preget av innviklede mønstre og mudra-lignende håndbevegelser. De danses av 4 til 9 kvinnelige dansere. Etter som Bali i større grad er blitt en turistøy, er også de forskjellige danseopptredenene blitt mer turistorienterte, og Bali-dansen har tatt preg av ren danseforestilling.

Indonesisk dansedrama, wayang wong, har sin opprinnelse i de klassiske indiske epos om Mahabharata og Ramayana. Etter at nederlenderne overtok den politiske makten på Java etter 1830, oppstod det en renessanse når det gjaldt de gamle hoffdansene, og flere av sultanene og medlemmene av deres familier var kjent som dyktige dansere. De mest kjente av hoffdansene er bedhaya og serimpi. Den mest kjente av de mannlige hoffdansene er beksa, som opprinnelig ble fremført av to grupper av den kongelige garde ved Yogyakarta-hoffet. De eldste dansene stammer fra 1000- og 1100-tallet, og er kjent som wayang topeng med emner fra de tidligere nevnte indiske eposene. Dagens danseformer som ofte fremføres spesielt beregnet på turister, kalles sendrtari, ofte også kalt ramayana-ballett.

Blant de mest kjente danseformer på Bali er legong, som er en pantomimisk dans, den mest kjente er sang hyang dedari, som blir fremført av to unge piker utstyrt med praktfulle kostymer og vifter. Det finnes også variasjoner av legong hvor mannlige dansere medvirker. Balinesisk dans er i motsetning til dansene på Java preget av en mer folkelig form, sentrert rundt religiøse ritualer og høytider, i tillegg til landsbylivet, selv om turismen spiller en stadig større rolle i forbindelse med fremføringene. Blant de mest kjente religiøse dansene er wali som danses ved bebali-forestillingene innen de lokale og regionale tempelomåder. Kinesisk og animistisk påvirkning viser seg i barong- og rangda-dansene, hvor de medvirkende blir påvirket av dyreånder, og hvor især mange av maskene, som f.eks. den kjente løvemasken, viser kinesisk innflytelse.

Kebyar-dansen er en abstrakt dans som ble utviklet av den legendariske I Nyoman Mario i mellomkrigstiden da Bali begynte å bli et kjent turistmål, og som kom til å prege nyere balinesisk dans videre fremover. Balinesisk dans er ellers kjent for sine transelignende danseformer, som calonarang, hvor opptil 40–60 dansere medvirker. Selv om de fleste medvirkende er amatørdansere, har både Bali og Java nå offentlige danseakademier som utdanner profesjonelle dansere og koreografer. En annen form for dansedrama er topeng, hvor deltagerne benytter seg av forskjellige masker. Baris og ketjak er mannsdanser, den førstnevnte en slags ritualistisk våpendans. Mer romantisk er ardja, en blanding av sang og dans med vakre prinsesser og tapte prinser som hovedfigurer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.