Erindringsboken Gamle Dage, som utkom 1871, fem år etter Conradine Dunkers død, ble nedskrevet 1852–55. Det siste året måtte hun diktere teksten, men sviktende hørsel og syn hindret henne ikke i å fullføre et imponerende erindringsverk. Verket er på over 400 sider – et bredt bilde av hennes barndoms- og ungdomsmiljø – formet som brev til broren, professor Hansteen. Datteren Jacobine var hennes flittige sekretær, som renskrev alt og tok flere kopier. Enkelte kapitler ble utgitt anonymt i Illustreret Nyhetsblad 1860, men en komplett utgave forelå først 1871, og en ny, gjennomillustrert utgave med et omfattende personregister kom 1909.
Boken ble til i nær kontakt med lesere av flere generasjoner, som kom med bifall, spørsmål og ønsker, og slik påvirket skriveprosessen. Memoarene beskriver gjennom ulike samfunnsklasser tidens mentalitet, dvs. tankemønster, følelser og holdninger. Forfatteren legger for dagen en eventyrlig hukommelse og en uimotståelig fortellerlyst. Boken bryter med memoarsjangerens kronologiske forløp; den fortelles i anekdoter og til dels i helstøpte, novellepregede korttekster. Enkeltportretter og kulturhistorie blandes med forfatterens reisebeskrivelse og egne minner.
Gamle Dage er blitt karakterisert som et særlig uttrykk for opplysningstiden og fornuftstroen. Men en slik karakteristikk blir for enkel og knytter henne for mye til Holberg og fortiden. Conradine Dunkers tekster hører hjemme i en romantisk-humanistisk tradisjon blant berømte navn som Rahel Varnhagen, Bettina von Arnim og George Sand. Følsomhet og inderlighet, sans for dramatiske, bisarre skjebner – det vil si sterke romantiske innslag – foruten hennes mange humoristiske betraktninger, er fremtredende fortellerdrag. Conradine Dunker skriver i en lang, internasjonal memoartradisjon med intim kjennskap til forgjengeres og samtidiges bøker. En vid, kontinental orientering er synlig i hennes tekster og plasserer henne klart forut for sine norske samtidige. Fortellertonen er frisk, poengtert og musikalsk; innholdet er merket av hverdagsintimitet og et svært underholdende persongalleri. Språket er muntlig og klart, presist og lettforståelig, og skildringen er uten moraliserende refleksjoner. Teatererfaringene kan ha betydd mye for hennes evne til å fortelle konsentrert og med sans for den gode replikk. De franske forbildene har hjulpet henne til å utvikle store litterære kvaliteter.
Conradine Dunkers samtidige betraktet henne som spirituell, språklærd og litteraturkyndig. Etiketten «lærd dame» hadde ennå ikke fått negativ klang, og hennes ressurssterke, byborgerlige miljø bød ennå på frirom for kvinner innen selskaps- og teaterlivet.
Gjennom et uvanlig langt liv forble Conradine Dunker åndsfrisk og vitebegjærlig. Via sønnen Bernhard og hans venn Welhaven stod hun Intelligenspartiet og kunnskapseliten nær. Hun viste sans for det patriotiske og nasjonale, samtidig som hun følte dyp tilknytning til Danmark og felleskulturen. Bjørnson brukte henne som modell for den tolerante, vitale Oldemor i skuespillet Leonarda.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.