Botho Strauss, tysk forfatter, teaterkritiker og dramaturg, fra 1970-årene en av de mest spilte tyskspråklige dramatikere. I sine dramaer viser han isolerte, kontaktsøkende mennesker som har mistet sin orienteringsevne og fortid i en iskald og fremmedgjort verden. Handlingen er ofte fragmentarisk med stilblanding, grotesk humor og litterære sitater. Han debuterte med det fantastiske og uhyggelige stykket Die Hypochonder (1972). Trilogie des Wiedersehens (1976) harselerer over forbrukersamfunnet, i Gross und klein (1978) forvandles hverdagslige fenomener til surrealistiske sjokk; i Kalldewey Farce (1981) er temaet apokalypse og personene stilisert til representanter for vår tids språk- og atferdsritualer, og i Der Park (1983) belyses to typiske nåtidspars krise ved hjelp av Shakespeare og elementer fra mysteriespill. Til hans omdiskuterte stykker hører Schlusschor (1991) og Das Gleichgewicht (1993). I Die eine und die andere (2005) er han tydelig inspirert av Samuel Becketts monotoni og menneskesyn.

Strauss har også skrevet prosa, bl.a. fortellingen Die Widmung (1977), hvor han med en usedvanlig sensibilitet forbinder en iakttagelse av hverdagen med stor psykologisk innsikt, og Rumor (1980), Paare Passanten (1981) og Der junge Mann (1984, norsk overs. 1986). Den sistnevnte er en kaleidoskopisk mangetydig roman som vil gi et innblikk i 1980-årenes vesttyske livsstemning på bakgrunn av tysk historie. Den er en av de mest representative romaner fra denne perioden. I Niemand anderes (1987) angriper han vårt samfunn av raske, glatte emosjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.