Bolivias litteratur

Av den sparsomme eldre litteraturen på quechua-språket som er bevart, kan dramaet Inkaen Atahualpas død nevnes, som trolig stammer fra 1500-tallet. Urinnvåneren Juan Wallparimachi (1793–1814) skrev fin kjærlighetslyrikk, som ennå lever på folkemunne. Nataniel Aguirre, kjent for sin historiske roman Juan de la Rosa (1885), må nærmest regnes som romantiker.

Lyrikeren Ricardo Jaimes Freyre sluttet seg til modernista-bevegelsen og gjorde Bolivias litteratur kjent utenfor landets grenser. Romanen fikk sin første storhetstid i perioden 1900–1920. Den fremste representanten for denne generasjonen er Armando Chirveches. Han er påvirket av Jean-Louis Guez de Balzac og Gustave Flaubert, og er særlig kjent for sin politiske roman La candidatura de Rojas («Rojas kandidatur») fra 1908, og for romanen Casa Solariega («Herregård») fra 1916.

Blant de første som behandlet urfolkets forhold i Bolivia litterært, var Alcides Arguedas i romanen Raza de bronce («Bronserase») fra 1919. Adolfo Costa du Rels gav mange av sine verker først ut på fransk, blant annet novellesamlingen El embrujo del oro (1948, «Fortryllelsen av gull». Fransk utgave La hantise de l'or, 1930). En av disse novellene, La Miskki Simi, ligger til grunn for romanen om den viljesterke mestiskvinnen La Chaskañawi (1947) av Carlos Medinaceli. Urfolk opptar også Jesús Lara, kjent spesielt for sine oversettelser av sagn og folkediktning på quechua.

Chaco-krigen mot Paraguay i perioden 1932–1935 medførte en litterær blomstringstid der det nasjonale stod sentralt, og gav emne til en rekke romaner som Aluvión de fuego (1935) av Oscar Cerruto, noveller som Sangre de mestizos («Mestisers blod») fra 1936 av Augusto Céspedes og dikt som Poemas de sangre y lejanía («Dikt av blod og avstand») fra 1934 av Raúl Otero Reiche.

Etter andre verdenskrig er den sosiale romanen blitt dyrket blant annet av Raúl Botelho Gosálvez i Altiplano («Høylandsplatå») fra 1945 om forholdene for urfolket ved Titicacasjøen. Fernando Ramírez Velarde behandlet gruvearbeiderne som tilhørte urfolket sin tragiske skjebne i Socavones de angustia («Synkehull av kvaler») fra 1947.

Flere av de yngre romanforfatterne har tatt opp gerilja-motivet, for eksempel Renato Prada Oropeza (1937–2001) i Los fundadores del alba («Grunnleggerne av soloppgangen») fra 1969. Innen lyrikken bør nevnes de kvinnelige forfatterne Yolanda Bedregal (1916–1999) og Alcira Cardona Torrico samt Pedro Shimose (født 1940).