avlusing (lakseoppdrett)

Det finnes i hovedsak to metoder for å bekjempe lakselus i lakseoppdrett. Den første skal hindre at frittsvevende luselarver kommer inn i merdene og fester seg på laksen (forebyggende metoder og barriereteknologi). Den andre typen metode går ut på å fjerne lusen fra laksen etter at lusen har satt seg fast (avlusningsteknologi).

Luseskjørt, semi-lukkede og landbaserte oppdrettsanlegg er eksempler på barriereteknologi. Nedsenkbare merder (dypdrift) brukes til å senke fisken ned i dypere vannlag hvor det er færre lakseluslarver.

Avlusningsteknologier omfatter medikamentelle, ikke-medikamentelle og biologiske avlusningsmetoder. Medikamentelle metoder bruker kjemikalier for å drepe lakselus. Biologiske metoder, slik som rensefisk, bruker biologiske organismer til å spise lakselusen som sitter på laksen. Ikke-medikamentelle avlusningsmetoder fjerner lakselusen med ferskvann, varmtvann eller spyling/børsting. I tillegg finnes det en rekke andre avlusningsmetoder under utprøving (luselaser, strømgjerde, lusefeller, som noen eksempler), men det er ikke kjent hvor effektive disse metodene er.

Myndighetene ønsker å holde lakselussmitte fra oppdrettsanlegg på et lavt nivå og har iverksatt to viktige reguleringer. Den første er Luseforskriften, som bestemmer øvre grenser for hvor mange lus som er tillatt per laks og regnbueørret. Forskriften bestemmer at oppdretterne hver uke må telle antall lus på laksen og regnbueørreten i merdene. Det er ikke tillatt å ha flere enn 0,2 lus per fisk i en periode på 6 uker i perioden april-juni når postsmolten av villaks vandrer ut fra elvene. Resten av året er det forbudt med flere enn 0,5 lakselus per fisk. I dag telles antall lus på et utvalg av fisk i hver merd. Myndighetene jobber for at manuell telling kan erstattes med automatisert telling for å øke presisjonen i tellingen og for å unngå håndtering av fisken når den skal telles siden dette stresser fisken.

Trafikklyssystemet (produksjonsområdeforskriften) er den andre viktige lusereguleringen. Trafikklyssystemet inndeler kysten i 13 produksjonsområder fra Agder i sør til Finnmark i nord. Hvert år måles det hvor høy lusesmitten er i hvert av produksjonsområdene. Basert på de årlige undersøkelsene gjøres det annethvert år en vurdering av hvordan lusesmitten påvirker overlevelsen til postsmolt av villaks som vandrer fra elven den ble født i til havet hvor den skal vokse opp. Når postsmolten vandrer ut gjennom fjorden til havet svømmer den forbi oppdrettsanlegg. Laksesmolten tåler færre lus enn stor laks gjør før den dør. Hvis lusesmitten er så høy at mer enn 30 prosent av utvandrende postsmolt av villaks dør som følge av lakselussmitte får produksjonsområdet fargen rød. Oppdretterne i dette produksjonsområdet må da redusere mengden fisk (totalt antall kilo) i sine merder med 6 prosent. Hvis dødeligheten av utvandrende villakssmolt er mellom 10 og 30 prosent blir produksjonsområdet gult og oppdretterne trenger ikke gjøre noe. Hvis dødeligheten av utvandrende postsmolt av villaks er under 10 prosent i et produksjonsområde blir det farget grønt, og oppdretterne kan få muligheten for å øke mengden av fisk i sine merder med 6 prosent. Produksjonsområdene fargelegges på nytt annethvert år og som kan gi flere enn ett nedtrekk for røde produksjonsområder.

I tillegg til trafikklyssystemet og luseforskriften må oppdretterne etterkomme andre mer generelle forskrifter/reguleringer, slik som generelle krav til fiskehelse/fiskevelferd og minsteavstander mellom oppdrettslokaliteter.

Det har vist seg å være svært vanskelig å bli kvitt lakselusproblemet i lakseoppdrett. Ingen avlusningsmetoder er så effektive at de klarer å fjerne alle lusene som sitter på laksen. Noen lus vil overleve avlusningen og kan etterpå produsere luselarver som kan smitte nye lakseindivider. De lusene som overlever en avlusning, vil ofte ha egenskaper som gjør at de tåler avlusningen bedre enn andre lus. Disse lusene kan formere seg videre og på den måten kan avlusningsmetodene utgjøre et seleksjonspress, det vil si at en større andel av lusepopulasjonen vil ha egenskaper som gjør de mer motstandsdyktig mot avlusningsmetoden. Avlusningsmetoder blir derfor typisk mindre effektive over tid. Hydrogenperoksid ble i en periode mellom 2010 og 2015 mye brukt til kjemisk avlusning, men omfanget avtok etter hvert som lakselusen ble mindre følsom for dette kjemiske stoffet.

Lusesmitten fra oppdrett har økt i takt med en voksende produksjon av oppdrettslaks. Økte mengder laks og lusesmitte sammen med en reduksjon i tillatt antall lus på oppdrettslaks har siden 2012 ført til økt avlusningsintensitet. Økt hyppighet av avlusninger, økt bruk av kjemiske avlusningsmidler og ensidig bruk av avlusningsmetoder har gjort lakselusen mer motstandsdyktig mot kjemiske avlusningsmetoder. Den økte bruken av kjemikalier har blitt kritisert da utslippene kan påvirke miljøet rundt oppdrettsanleggene. Siden lakselus er et krepsdyr, er spesielt ville krepsdyr følsomme for de kjemiske avlusningsmidlene brukt i lakseoppdrett.

Rundt 2015 ble lakselusen på oppdrettslaks så motstandsdyktig mot kjemiske avlusningsmidler at oppdretterne gikk over til bruk av ikke-medikamentelle avlusningsmetoder. Disse metodene er effektive, men kan påvirke fiskens helse og velferd negativt. Spesielt termisk avlusning har blitt kritisert siden den kan påføre fisken smerte ved for høye temperaturer. Ikke-medikamentelle metoder innebærer trenging og pumping av fisken, i tillegg til selve behandlingen. Behandlingene kan fjerne noe av fiskens beskyttende slimlag og gi sår i fiskens hud hvor det kan sette seg sykdomsfremkallende organismer (bakterier, virus og så videre) som kan gi sykdom på fisken. Behandlingene stresser fisken som kan redusere immunforsvaret og gi redusert appetitt og vekst i en periode. Økt bruk av ikke-medikamentelle behandlinger har gitt høyere dødelighet av stor fisk.

Samtidig med overgangen til ikke-medikamentelle metoder ble det satt ut mer og mer rensefisk i merder med laks og regnbueørret. Mellom 2015 og 2019 økte utsettet av rensefisk med over 130 prosent. Rensefisken tåler den ikke-medikamentelle avlusningen dårlig og mange fisk døde av behandlingen. Strengere krav og den dårlige overlevelsen har ført til en betydelig nedgang i utsett av rensefisk etter 2019, og i 2022 var den omtrent halvert.

Det er store geografiske forskjeller i lusesmitte langs norskekysten. Utfordringene med lusesmitte er høyest på Vestlandet. Dette området er fått rød farge i trafikklyssystemet i flere omganger, og her er også avlusningene hyppigst og fiskedødeligheten høyest sammenlignet med andre produksjonsområder i Norge.

• Fiskeoppdrett
• Lakseoppdrett
• Akvakultur
• Havbruk
• Lakselus
• Rensefisk
• Merd

• Mengde lus på oppdrettslokaliteter og behandling mot lakselus (Barentswatch)
• Havforskningsinstituttet om trafikklyssystemet
• Havforskningsinstituttet om lakselus
• Havforskningsinstituttets Risikorapport for havbruk
• Veterinærinstituttets Fiskehelserapport
• NORCE rapport om biologiske kostnader i havbruk
• Luseforskriften
• Produksjonsområdeforskriften (Trafikklyssystemet)