Arno Geiger på bokmessen i Leipzig 2010 av Amrei-Marie. CC BY SA 3.0

Arno Geiger er en av Østerrikes mest populære forfattere. Romanen Vi har det bra (2005) ble en internasjonal suksess. Bøkene hans er oversatt til mange språk, deriblant norsk.

Arno Geiger ble født i 1964 i Bregenz i Vorarlberg. Fra 1987 til 1993 studerte han germanistikk, historie og komparativ litteraturvitenskap ved universitetene i Innsbruck og Wien. Siden 1993 har han vært forfatter på fulltid. Geiger bor i Wolfurt (Vorarlberg) og i Wien.

Arno Geiger debuterte i 1997 med romanen Kleine Schule des Karussellfahrens (Innføring i å kjøre karusell). Handlingen er lagt til sommeren 1989, få måneder før revolusjonen i DDR og murens fall, og hovedpersonen – den unge Philipp Worovsky – drømmer seg tilbake til et annet revolusjonsår, nemlig 1789. Som tittelen antyder, ligger et karusellprinsipp til grunn for konstruksjonen av romanen: Handlingen består mer av gjentakende episoder enn av en lineær og gjennomgående handling. Philipp Worovsky er en ung mann og drømmer som søker etter meningen med livet, samtidig som han ikke klarer å binde seg, en grunnleggende situasjon i Geigers prosa.

Også i romanen Irrlichterloh (1999, Irr i lys lue. Tittelen er en kombinasjon av 'Irrlicht', irrlys, og 'lichterloh', i lys lue) presenterer forfatteren en ung og søkende mann, Jonas Kreuzer, som en dag til sin store overraskelse oppdager at kjæresten har forlatt ham. Protagonisten begir seg på leting etter kjæresten og hennes nye venn, som er Jonas Kreuzers sjef. Romanen er en litterær roadmovie hvor grensene mellom drøm og virkelighet viskes ut.

I romanen Selbstporträt mit Flusspferd (2015, Selvportrett med flodhest) tar Arno Geiger opp igjen grunnmønsteret fra sine tidligste romaner: en ung mann som søker meningen med livet og som lett drømmer seg bort fra virkeligheten. Hovedpersonen, den unge veterinærstudenten Julian, får livet sitt plutselig snudd på hodet da kjæresten Judith forlater ham. Han forsøker å komme over bruddet og de økonomiske problemene som følger i kjølvannet ved å ta seg en sommerjobb som innebærer at han skal passe en dvergflodhest som en emeritert professor i veterinærmedisin har i pensjon. Julian identifiserer seg mer og mer med dvergflodhesten: Akkurat som han selv er dyret ikke særlig attraktivt av utseende, langsom og litt klossete; dyret er stort, men likevel ikke stort nok til å bli ansett som en riktig flodhest. Både dvergflodhesten og Julian befinner seg i et udefinert område: De er ikke lenger barn, men heller ikke ordentlig voksne. Selbstporträt mit Flusspferd har mange trekk fra adolesensromanen, den kan leses som en roman om hvor vanskelig det er å bli voksen og finne sin egen vei.

Geigers gjennombrudd er familieromanen Vi har det bra (Es geht uns gut, 2005, norsk oversettelse 2008). Romanen forteller en familiehistorie gjennom tre generasjoner, og den kan dermed beskrives som både en familieroman og en generasjonsroman, to sjangerbetegnelser som er hyppig brukt i tyskspråklig litteratur siden 1990-tallet. Philipp Erlach, en 36 år gammel forfatter som er redd for å inngå følelsesmessige forpliktelser, må rydde huset han har arvet etter bestemoren. På loftet, som er fullt av gammelt skrot etter tre generasjoner og så kaotisk at det å rydde opp synes å være et sisyfosarbeid, forsøker Philipp hjelpeløst å skape orden. Integrert i denne rammefortellingen, som utspiller seg fra april til slutten av juni 2001, fortelles historien til tre generasjoner – Philipps besteforeldre Richard og Alma Sterk, hans foreldre Peter og Ingrid Erlach og Philipp selv som siste generasjon – av den østerrikske familien fra 1938 fram til 2001. Familiehistorien konsentreres i åtte kapitler som hver forteller én dag i livet til de ulike generasjonene: 1938, 1945, 1955, 1962, 1970, 1978, 1982 og 1989. Slik skapes en multiperspektivisk og eksemplarisk familiefortelling, som konsentrerer seg om historiske skjebneår, for eksempel 1938 da Østerrike ble innlemmet i Nazi-Tyskland, 1945 som markerte slutten på krigen, 1955 da Østerrike igjen ble en uavhengig republikk og revolusjonen i DDR i 1989 som markerer slutten på etterkrigstiden.

Romanens tittel, Vi har det bra, er en floskel familiemedlemmene bruker for å dekke over at alt slett ikke er bra. Tittelen kan også leses som en ironisk kommentar til Østerrikes manglende bearbeidelse av egen fortid, et tema som har stått sentralt i østerriksk litteratur siden Waldheim-affæren i 1986. Både i familien og i det østerrikske samfunnet eksisterer det blinde flekker, taushet, mye gammelt rot som bør ryddes bort før floskelen «Vi har det bra» igjen får sin opprinnelige mening. Det fullstappede loftet som Philipp Erlach sliter med å få ryddet, får dermed en symbolsk betydning. Romanen, som Geiger fikk Den tyske bokprisen for, regnes som en av de viktigste i moderne østerriksk litteratur.

Mens det ikke lyktes Geiger å gjenta suksessen fra Vi har det bra med sin neste bok, Anna nicht vergessen (2007, Ikke glem Anna), som består av fire enkeltstående fortellinger, ble Alles über Sally (2010, Alt om Sally) positivt mottatt. Romanen handler om akademikerekteparet Sally og Alfred, som har vært gift i 25 år. Et innbrudd fører til at den lille og behagelige verdenen som de har levd i plutselig raser sammen. Sally bryter ut av ekteskapet, Alfred trekker seg tilbake og blir enda mer introvert enn tidligere. Etter en kort stund og en affære med en annen mann kommer Sally imidlertid tilbake til ektemannen, og etter hvert synes livet igjen å være som før. Alles über Sally handler om kjærlighet og troskap; det er en ekteskapsroman som ender godt.

I Min fars eksil (Der alte König in seinem Exil, 2011, norsk oversettelse samme år) skriver Arno Geiger om faren som har fått Alzheimers sykdom. Han forteller om sykdomsforløp, om reaksjonene til de pårørende og hvordan faren forsvinner inn i sin egen verden. Han beskriver hvordan han og resten av familien til slutt forstår at de må møte faren der han er og forsone seg med situasjonen. Den autobiografiske boken Min fars eksil er både en sykdoms- og en familiehistorie, det er også en fortelling om en far og en sønn som kommer hverandre nærmere som følge av å akseptere sykdommen og være til stede i øyeblikket.

Arno Geiger har mottatt flere utmerkelser for sitt arbeid, blant annet:

  • Kleine Schule des Karussellfahrens (1997)
  • Irrlichterloh (1999)
  • Schöne Freunde (2000)
  • Es geht uns gut (2005, norsk oversettelse Vi har det bra, 2008)
  • Anna nicht vergessen. Erzählungen (2005)
  • Im Regen. Zwei Erzählungen (2009)
  • Alles über Sally (2010)
  • Der alte König in seinem Exil (2011, norsk oversettelse Min fars eksil, 2011)
  • Selbstporträt mit Flusspferd (2015)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.