André Kertész

Kertész begynte å fotografere i 1912, som ung ansatt i banken til børsen i Budapest. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i den østerriksk-ungarske hæren hvor han fotograferte på østfronten, der han ble alvorlig såret. I 1918 vendte han tilbake til jobben i banken og fotograferte på fritiden. Av mangel på muligheter i Ungarn flyttet Kertész til Paris i 1925 for å begynne som frilansfotograf, hvor hans sans for det spontane etter hvert gjorde ham til en flittig bruker av småbildekameraet. Hans poetiske gatelivsbilder, ofte tatt fra høye utsiktspunkter eller overraskende vinkler, benyttet gjerne refleksjoner og skygger som elementer i komposisjonene. I 1927 vakte bildene på hans første separatutstilling stor oppmerksomhet, og året etter deltok han på den innflytelsesrike First Independent Salon of Photography, Parissalongen. Kertész fikk i løpet av noen år en viktig plass innen den nye fotojournalistikken.

Bortsett fra bilder fra dagliglivet tok Kertész portretter av celebriteter som den russiske filmskaperen Sergej Eisenstein, den nederlandske maleren Piet Mondrian, den franske skribenten Sidonie Gabrielle Colette, de franske kunstnerne Marc Chagall og Fernand Léger og den rumenskfødte franske skribenten Tristan Tzara. En del av portrettene ble tatt på oppdrag for det banebrytende bildemagasinet Vu, der Kertész jobbet fra lanseringen i 1928 fram til 1936, da han dro til USA. I 1933 bestilte magasinet Le Sourire en serie nakenbilder ved hjelp av speil som forvrengte modellenes kropper. Denne teknikken fortsatte han å bruke med jevne mellomrom de neste femti årene. Kertész bidro også til en rekke andre europeiske tidsskrifter.

I 1928 kjøpte Kertész et Leica, et lite, håndholdt kamera som ga ham muligheten til å bevege seg fritt i ethvert miljø. Selv om han nøye planla bildene sine og ventet på det riktige øyeblikket, regnes han som en banebrytende gatefotograf. Han lærte opp andre gatefotografer som Henri Cartier-Bresson og Brassaï, og veiledet fotojournalisten Robert Capa.

I 1936 dro Kertész til New York på en ettårskontrakt med pressebyrået Keystone, men han ble etter hvert misfornøyd med oppgavene han ble tildelt og brøt avtalen. Økonomiske vanskeligheter og andre verdenskrig gjorde det umulig for ham å reise tilbake til Europa, og i 1944 ble han amerikansk statsborger.

Fra 1936 til 1947 jobbet han som frilansfotograf for ulike amerikanske magasiner, inkludert Look, Coronet, Harper's Bazaar, Vogue og Town and Country. Enkelte redaktører syntes bildene hans var for poetiske og dermed uegnet for magasinets form og innhold, men i 1947 ble han institusjonsfotograf for House and Garden. Arbeidet var godt betalt, men Kertész ble likevel frustrert fordi det ga ham liten tid til egne prosjekter. I 1962 sluttet han og oppnådde snart oppmerksomhet og gode kritikker da han igjen begynte han å fotografere i sin karakteristiske, uavhengige stil. En retrospektiv separatutstilling i Museum of Modern Art i New York i 1964 fikk stor oppmerksomhet, og utover på 1970-tallet ble bildene hans objekter for private samlere.

Kertész fortsatte å lage personlige og uttrykksfulle bilder og ofte fotograferte han med et teleobjektiv fra leiligheten med utsikt over Washington Square. Fra 1978 benyttet han et polaroidkamera for å lage en større serie med kombinasjoner av stilleben og utsikt fra leiligheten.

Da han døde i en alder av 91 år hadde han en av de lengste og mest produktive karrierene innen fotografering bak seg. Få, om noen andre fotografer, har tatt så mange ikoniske bilder.

• Days of Paris (1945)
• Sixty Years of Photography (1972)
• J’aime Paris: Photographs Since the Twenties (1974)
• Distorsions (1976)
• A Self-Portrait (1985)

• fotografi