A/S Sveiseverket (Holmestrand)

Torsdag 27. januar 1916 var det innkalt til konstituerende generalforsamling for etablering av Sveiseverket. Møtet var på byens storstue, Hotel Societeten, og ble ledet av advokat Harald Hauge fra Kristiania. Det ble enstemmig besluttet at bedriftens navn skulle være «Aksjeselskapet Norsk Sveiseverk», og formålet var å drive sveiseverk og annen fabrikkvirksomhet. Aksjekapitalen ble satt til 250 000 kr. Navnet på bedriften ble senere endret til A/S Sveiseverket, og aksjekapitalen høynet til 400 000 kr.

Styret bestod av Emil Harstad fra Holmestrand, ingeniør Ivar Fiske og advokat Harald Hauge, begge fra Kristiania. Sistnevnte ble valgt til formann. Varamenn var apoteker Jean-Hansen Holmestrand og kjøpmann Joh. (Johan) Pedersen, begge fra Holmestrand. Redaktør Sigurd Normann i lokalavisen Jarlsberg ble valgt til revisor. Teknisk leder var ingeniør Michael Peterzins. Han var opprinnelig fra Finland, men kom til Holmestrand fra Norsk Hydro på Rjukan.

Styret satte straks i gang med å ansette kvalifiserte arbeidere og ingeniører for å komme i gang med virksomheten. Mange ble rekruttert fra Norsk Hydro på Rjukan, og disse hadde solid utdannelse og god erfaring når det gjaldt bygging og drift av industrianlegg. Men også fra andre steder ble det rekruttert arbeidskraft, blant annet fra den tidligere Dampsaga.

De ansatte så tidlig et behov for å organisere seg, og den 2. juli 1916 ble fagforeningen Jern & Metall avd. 111 stiftet i Holmestrand med sin første formann Gustav Andersen.

Til å begynne med bestod A/S Sveiseverket av et mekanisk verksted. Det ble etablert i lokalene etter Holmestrand Dampsag og Høvleri, men først da skadene fra brannen i 1912 var reparert, kunne verkstedsutstyret installeres.

Etterspørselen etter Sveiseverkets produkter var stor. I Europa var industriproduksjonen i stor grad krigsorientert. Det var derfor mangel på en rekke varer her i landet, hvilket bidro til gunstige markedsforhold for den nyetablerte bedriften. Samtidig var det stor utbyggingsaktivitet i forbindelse med vannkraft og nye industrianlegg, noe som førte til et stort behov for Sveiseverkets produkter.

I 1917 var det rundt 60 ansatte i virksomhetene til Sveiseverket, og bedriftens regnskap for samme år viser et allerede akseptabelt overskudd. I tillegg til å gjøre avsetting på fond kunne det også utbetales et aksjeutbytte på 7 prosent til eierne. Det var ingen liten investering som var gjort, og hvis summen regnes om til kroneverdien i 2014, så var egenkapitalen på 15 millioner kroner.

I juli 1917 ble A/S Laboratoriet etablert i nær tilknytning til Sveiseverkets virksomhet. Bedriften hadde som formål å drive forsøksvirksomhet på det tekniskkjemiske området. Aksjekapitalen var på kr. 285 000. Dr. ingeniør M. Porisvold var Laboratoriets administrerende direktør. Teknisk sjef var diplomingeniør Nils Busvold, som tidligere var sjef for kontrollaboratoriet på Norsk Hydro Rjukan.

I direksjonen satt Harstad, advokat Hauge og overingeniør Peder Mandrup Tuxen Abel (Mandrup Abel) fra Høyanger. Mandrup Abel var på denne tiden anleggsleder for kraftverksutbyggingen i Høyanger i forbindelse med videre utbygging av aluminiumindustrien, Norsk Aluminium Company (NACO). Mandrup Abel bodde på den tiden i Høyanger, men var samtidig engasjert i A/S Laboratoriets utviklingsarbeid i Holmestrand. At Mandrup Abel kom til Holmestrand var trolig resultat av at han og Hauge kjente hverandre godt. Årene før etableringen av Laboratoriet var disse helt sentrale ved etableringen av Dalen Portland sementfabrikk i Brevik (Norcem i Brevik), og Hauge ønsket nok derfor å ha Abel med i utviklingsarbeidet også i Holmestrand. Det er med andre ord grunn til å anta vi står overfor en gruppe gründere og fagfolk, som med sitt nettverk og kjennskap til hverandre, spilte en betydelig rolle i etableringen av norsk industri.

Formålet til Laboratoriet var først og fremst å eksperimentere med ulike fremstillingsmetoder for forskjellige produkter, men å forbedre maskinparken og annet utstyr var også en vesentlig oppgave. Dessuten kom krigen i Europa til å påvirke virksomheten ved Laboratoriet. Da det oppstod stor mangel på varmetråd til bruk i elektriske kokeplater, ovner etc., utviklet teknisk leder ingeniør Nils Busvold ny varmetråd som i tester viste seg å være fullt på høyde med de beste utenlandske. Sommeren 1918 ble det derfor tatt initiativ til dannelsen av et nytt selskap, Norsk Elektrisk Varmetrådfabrikk A/S med det formål å produsere varmetråd og drive annen fabrikkvirksomhet. Bak denne satsningen sto Mandrup Abel, Busvold, Hauge og selvfølgelig Harstad. Men da det viste seg svært vanskelig å skaffe kapital, lot prosjektet seg ikke gjennomføre.

Vandstoff (hydrogen) og surstoff (oksygen) var nødvendige ingredienser i arbeidet med sveising og skjæring på Sveiseverket. Det ble derfor også bygd en egen Vand- og surstoffabrikk i tilknytning til virksomheten. Denne stod ferdig i september 1917, og bestod av tre nye bygninger og to gasstanker. Produksjonen her var basert på elektrolyse av vann, og en egen transformatorstasjon på industriområdet leverte likestrøm som var nødvendig i elektrolyseprosessen. På den måten ble Sveiseverket, ikke bare selvforsynt med hydrogen og oksygen, men fikk også et overskudd som ble solgt til andre brukere rundt om i landet.

Leder for Vandstoff- & Surstoffabrikken ved oppstarten var ingeniør Peder Paulsen (1918-1920), mens ingeniør Thomas Bjørndalen var leder fra 1925-1928. I perioden 1928-1939 overtok Peder Paulsen pånytt som leder for fabrikken.

Det var altså uenighet i Nordisks styre om satsningen på hermetikkemballasje og om Sandnes som produksjonssted. En rekke investorer fra Stavanger (Stavangergruppen) holdt sterkt på utbygging i Sandnes, mens det på samme tid altså pågikk forhandlinger med andre metall- og aluminiumvarefabrikanter om et eventuelt samarbeid.

I januar 1919 tiltrådte ingeniør Mandrup Abel som disponent i en nyopprettet stilling i Nordisk Aluminiumindustri. Han ble dermed ansvarlig for produksjonen, hvilket skulle bli av avgjørende betydning. Det ble startet nye forhandlinger med Sveiseverket om samarbeid og utvidelse av fabrikken i Holmestrand, og Mandrup Abel ble sentral i disse forhandlingene. Stavangergruppen, som jo var motstandere av å etablere videreforedlingsbedriften i Holmestrand, ble løst ut, og i april kom man fram til en avtale med Sveiseverket. Avtalen ble godkjent av styret i Nordisk Aluminiumindustri den 16. mai 1919, og i juni også av generalforsamlingen. Arbeidet med etablering i Holmestrand kunne starte.

I protokollen fra styremøtet den 16. mai 1919 kan man lese at «Selskapets sæte og forretningskontor flyttes til Holmestrand hvortil også selskapets fabrikker og virksomhet henlegges». At Holmestrand ble foretrukket skyldtes nok ikke bare byens infrastruktur, men kanskje først og fremst den kompetanse som Sveiseverket i løpet av kort tid hadde opparbeidet og utviklet i forbindelse med sveising og bearbeiding av aluminium.

Ifølge avtalen med Sveiseverket skulle Nordisk overta bygningene som ble benyttet til Sveiseverksted samt størstedelen av det øvrige industriområdet, men uten at Vandstoff- og Surstoffabrikken og Laboratoriet inngikk i avtalen. Disse virksomhetene skulle drives videre i egen regi på egne utskilte tomteområder.

Arbeidet med fabrikkanleggene til Nordisk startet umiddelbart. Mange av de ansatte i Sveiseverket fikk jobb i den nye bedriften, og i tillegg ble en del personell fra Høyanger overført til Holmestrand. A/S Nordisk Aluminiumindustri Holmestrand var dermed fra starten av en kompetansebedrift med Peder Mandrup Tuxen Abel som første fabrikkdirektør.